1. Home
  2. Historie Vg2 og Vg3ChevronRight
  3. Samfunn og mennesker i tidChevronRight
  4. Nasjonalstat og demokratiChevronRight
  5. Demokratiutvikling i Norge, 1800–1945ChevronRight
  6. Fra kriseforlik til nasjonal samlingChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Fra kriseforlik til nasjonal samling

Lenge var internasjonal klassekamp Arbeiderpartiets linje, men utover på 30-tallet ble kampen mot den økonomiske krisen og nasjonens anliggende viktigere for partiet. Det kommer spesielt til uttrykk etter at Arbeiderpartiet kom i regjering i 1935.

Arbeidsløse menn i kø ved de arbeidsløses kafé, Vaterland i Oslo på 1930-tallet. Foto
Arbeidsløse menn i kø på Vaterland i Oslo på 1930-tallet

Ro i arbeidslivet

Etter Kriseforliket og Hovedavtalen i 1935 ble de store politiske motsetningene mellom borgerskap, bønder og arbeiderklassen i Norge dempet. Mer ro og forutsigbarhet i arbeidslivet, og samarbeid om nye reformer på Stortinget skapte et nytt politisk klima i Norge fram mot 2. verdenskrig.

Den sterke parlamentariske innstilling som har preget vårt partis program og taktikk i de siste årene, har flyttet interessen over på den parlamentariske kampplass og skjøvet selve den økonomiske maktkamp, hvor arbeiderbevegelsens organisasjoner tar effektiv del, i bakgrunnen.

Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1936, protokoll.

Folkeparti

Valgplakat med Johan Nygaardsvold 1936 - Vårt løsen er arbeid og trygge kår for alle. Foto av plakat.
Valgplakat med Johan Nygaardsvold fra 1936. Dette var første gang en person alene var i fokus på en av Arbeiderpartiets valgplakater.

Ved valget i 1936 framsto Det norske Arbeiderparti som et folkeparti med ønske om å styrke sitt eget regjeringsgrunnlag, uavhengig av klassestandpunkt eller for å avverge en politisk trussel fra høyre. Et tydelig tegn på partiets nye syn på det «norske», vises ved 17. mai-feiringen i 1937. Arbeiderklassen deltar på lik linje med sine tidligere politiske motstandere i borgerskapet.

Denne endringen skyldes ifølge historiker Hans Fredrik Dahl at veksten og mangfoldet i partiet hadde gjort Arbeiderpartiet til et «Norge i miniatyr». Gjennom regjeringsmakten kunne partiet kaste masken og vise sitt sanne nasjonale ansikt. Partiet framsto nå som en folkebevegelse, med ønske om å gjennomføre arbeiderklassens sosiale integrasjon i det norske samfunnet. Resultatet ble etter hvert at arbeiderklassen ikke lenger stod utenfor nasjonen, men også var «en nasjon, vi med».

Politiske reformer og velferdsstat

Fattigvesenet fungerte lenge som et sikkerhetsnett for de mest hjelpetrengende. Under de økonomiske krisene i mellomkrigstida var de arbeidsløse og deres familier blant gruppene som mottok støtte herfra. Tanker om velferdsordninger og økonomisk hjelp ved behov ble lagt på is, siden samfunnsøkonomien i de «harde trevdeåra» ikke ga rom for økte offentlige utgifter. Men i andre halvdel av 30-tallet ble igjen sosiale velferdsreformer satt på dagsorden, gjennom Nygaardsvold-regjeringen.

Folkemasser i tog på Karl Johan med slagord om velferdsstaten, 1. mai 1965
1. mai-tog i Oslo i 1965. En av hovedfanene det året handlet om folkepensjonen.

I 1935 ble en sosiallovkomité etablert for å se på sosiale reformer og utrede ulike velferdsordninger. I løpet av årene fram mot krigen vedtok Stortinget lover om omsorg for blinde og vanføre (1936), uføretrygd (1936-37), utvidet sjuketrygd (1935-36), behovsprøvd alderstrygd til kvinner og menn over 70 år (1936) og arbeidsledighetstrygd (1938).

Med sine 70 stortingsrepresentanter fikk Nygaardsvold vedtatt disse sosiale reformene med støtte fra Venstre i Stortinget. Samarbeidet og reformpolitikken fortsatte etter krigen. Det var en tverrpolitisk enighet i fellesprogrammet i 1945 om utviklingen mot en moderne velferdsstat.

Kilde:

Berge Furre: Norsk historie 1905–1990

Læringsressurser

Demokratiutvikling i Norge, 1800–1945

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter