Hopp til innhold

  1. Home
  2. Historie Vg2 og Vg3ChevronRight
  3. Samfunn og mennesker i tidChevronRight
  4. Nasjonalstat og demokratiChevronRight
  5. Demokratiutvikling i Norge, 1800–1945ChevronRight
  6. Streik og fagorganiseringChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Streik og fagorganisering

Kampen for parlamentarismen spilte en sentral rolle i utvidelsen av demokratiet fra 1880-årene. Økt folkestyre gjennom Stortinget ga flere menn politisk innflytelse gjennom stemmeretten.

Annonse for yfrstikkarbeiderstreiken

Likevel bør ikke denne reelle innflytelsen overdrives til å gjelde alle norske menn og kvinner i historien om demokratiutvikling i Norge.

Konsolideringsfasen

Industrialiseringen frambrakte en helt ny samfunnsklasse, industriarbeiderklassen. Så lenge stemmeretten var forbeholdt bedrestilte borgere, bønder og embetsmenn og vi hadde en indirekte valgordning, hadde arbeiderne liten politisk innflytelse. I videre forstand var også arbeiderklassens kampsaker mer knyttet til arbeidsplassen, med krav om mer rettferdig lønn og levelige arbeidsforhold.

Einar A. Terjesen ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek mener at perioden fram til 1914 kan kalles konsolideringsfasen innenfor arbeiderbevegelsen. Blant faktorene som spilte en sentral rolle i etableringen av en fagbevegelse i Norge, var fyrstikkarbeiderstreiken og typografstreiken i 1889.

Fyrstikkarbeiderstreiken

Fyrstikkarbeiderstreiken 1889. Foto.

Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant og som en konsekvens av at bedriftsledere ville kutte i lønnen til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. I tillegg ble det reist krav om å senke arbeidstida fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.

Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i 6 uker, men ble oppløst uten at noen av kravene ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som formann. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.

De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.

Onsdag 30. oktober ble det arrangert et demonstrasjonstog til støtte for fyrstikkjentene, der anslagsvis 10 000 deltok.

«Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.»

Bjørnstjerne Bjørnson, Dagbladet 22. november 1889


Kilde:

Åse Camilla Skaarer: Vi forlanger kun et øre mere

Bjørnstjerne Bjørnson varslet her om et økende opprør i arbeiderbevegelsen, som ville øke i styrke, om ikke arbeidernes livskår ble forbedret tilstrekkelig.

Fernanda Nissen

Fernanda Nissen

En av datidens framtredende kulturskribenter var Fernanda Nissen. Hun meldte seg inn i Norsk Kvinnesaksforening ved dannelsen i 1884 og var politisk aktiv i Venstre utover i 1880-årene. Fyrstikkarbeiderstreiken engasjerte Nissen og radikaliserte henne inn i den tidlige arbeiderbevegelsen. Hun ble i 1890-årene medlem av Det norske arbeiderparti og var i en periode leder for Kvindelige Fyrstikarbeideres Forening. Senere ble hun journalist for Social-Demokraten og redaktør av tidsskriftet Kvinden, utgitt av Arbeiderpartiets kvinneforbund.

NRK Skole: Fire stemmer - Fernanda Nissen

Typografstreiken

Tidligere i 1889 gikk faglærte typografer ut i streik. Bakgrunnen for streiken var typografarbeidernes krav om ny tariffavtale høsten 1888.

Amandus Schibsted fra Aftenposten og boktrykker Carl Grøndahl frontet arbeidsgiversiden. For Schibsted var dette et prinsippspørsmål mer enn et spørsmål om kroner og øre: "Ingen utenforstående skulle gi ordre om hvem Schibsted skulle ansette, og hvilke lønninger han skulle betale." Arbeidernes ønske om makt over sine egne arbeidsforhold, kunne ikke aksepteres.

Den typografiske forening hadde gode økonomiske ressurser for å holde streiken gående, og hadde støtte fra fagforeninger utenfor Norges grenser. Arbeidsgiverne forsøkte på sin side å erstatte de streikende typografene med andre typografer som de blant annet hentet inn fra utlandet. Kampen mot streikebryterne ble spesielt bitter. Etter fire måneders konflikt gikk typografene, til tross for kampviljen, på et sviende nederlag. Og Aftenposten ble stengt for fagorganiserte i ti år framover.

Typografstreiken ble et symbol på klassemotsetningene som var i ferd med å etablere seg mellom bedriftsherrene og lønnsmottakere i det norske industrisamfunnet. Samarbeid i arbeidslivet hørte framtiden til.

Kjønn: Faglærte og ufaglærte

Disse streikene viser tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet fram mot århundreskiftet. Bedriftsledere viste lite, eller ingen sympati for arbeidernes krav. Så lenge det fantes nok arbeidskraft tilgjengelig, gagnet dette bedriftsledernes ønsker. Behovet for en fagforening med lojale medlemmer ble helt nødvendig i arbeiderbevegelsen for å opptre i samlet flokk overfor bastante bedriftsledere. I tillegg viser konfliktene spennet i arbeiderklassen, mellom ufaglærte kvinner på den ene siden, og en resurssterk faglært typografforening på den andre.

Læringsressurser

Demokratiutvikling i Norge, 1800–1945

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter