Hopp til innhold

  1. Home
  2. Historie Vg2 og Vg3ChevronRight
  3. Samfunn og mennesker i tidChevronRight
  4. Nasjonalstat og demokratiChevronRight
  5. Demokratiutvikling i Norge, 1800–1945ChevronRight
  6. Opposisjon mot embetsmannsstatenChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Opposisjon mot embetsmannsstaten

I bygdene og i distriktene vokste det fram et demokratisk folkelig alternativ til embetsmennenes politiske dominans i rikspolitikken. «Det store hamskiftet» i jordbruket fra 1860-årene gjorde bøndene mer politisk aktive gjennom bondevenneforeninger.

Slåttonn med slåmaskin ca 1900. Foto.
Nye industriproduserte redskaper, som slåmaskinene, gjorde sitt inntog i landbruket med det store hamskiftet.

Bondevennforeningene reiste krav om større kontroll av regjeringen, og statsrådsaken skulle bli symbolet på denne politiske kampen.

Salgsjordbruk

Marked på Stortorvet i Oslo. Maleri fra 1843.
Maleriet Marked på Stortorvet fra 1843 viser det økte salgsjordbruket med marked i hovedstaden med blant annet jordbruksprodukter.

Gjennom «det store hamskiftet» ble gårdsdriften endret mot et «salgsjordbruk». Som følge av utenlandsk konkurranse ble det spesielt på Østlandet lagt om fra korndyrking til kjøttproduksjon. I tillegg gjorde nye industriproduserte redskaper, som slåmaskiner, og mer spesialisert drift sitt inntog på landsbygda. De nye kommunikasjonsmidlene brakte jordbruksprodukter til meierier og ysterier eller til markedet i byene.

Bondevennene

Søren Jaabæk. Foto.
Søren Jaabæk

Som følge av at bøndene i større grad rettet sin jordbruksproduksjon mot salg og marked, ble rikspolitikken en mer interessant politisk arena for bøndene. I løpet av 1860-tallet ble det opprettet «bondevenneforeninger» rundt omkring på bygdene, og disse kan regnes som forløpere til norske politiske partier. De ca. 200 bondevenneneforeningene ble etter hvert samlet under Søren Jaabæks (1814-94) ledelse og ble snart det fremste politiske uttrykket for motkulturenes krav om endringer i det norske samfunnet. Bøndene gjorde seg snart gjeldende på Stortinget og protesterte mot økte statsutgifter og byråkratisk kontroll. Dette virket som en trussel mot det etablerte embetsverket som hadde styrt landet siden 1814. I 1868 kom bonderepresentantene i flertall på Stortinget.

Statsrådsaken

Da det ble innført årlige storting i 1869, ble opposisjonen mot kongen og embetsmennenes makt mer samlet. Dette gjorde at opposisjonen kunne føre en sterkere politisk kamp for Stortingets krav om kontroll av regjering og embetsverket. En av Stortingets fremste politikere, Johan Sverdrup, krevde økt folkestyre. Sverdrup og bøndenes stortingsrepresentanter reiste derfor krav om at kongens statsråder skulle møte i Stortinget og vise «ministeransvarlighet». Dette utfordret 1814-grunnlovens maktfordelingsprinsipp, som krevde at storting, regjering og domstolene skulle være strengt adskilte, uavhengige institusjoner. Fra 1870 samlet Johan Sverdrup bonderepresentantene på Stortinget sammen med radikale byrepresentanter i kravet om at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen. På denne måte ville Stortinget i større grad kunne kontrollere og etterprøve de kongelige statsrådenes arbeid. Dette var embetsmennene og kongen sterkt imot og viste til at det brøt med .

Kongen nekter sanksjon

Utover i 1870-årene skulle statsrådsaken bli den viktigste saken på Stortinget. I 1872 vedtok et flertall på Stortinget «statsrådsaken» for første gang. Regjeringen var selvsagt imot denne lovendringen i grunnloven, og frarådde kongen å sanksjonere grunnlovsendringen. I de påfølgende stortingsperiodene ble statsrådsaken vedtatt i alt 4 ganger fram til 1880 (3 ganger med samme ordlyd). Hver gang loven kom til Kongen i statsråd, nektet kong Oskar 2 å sanksjonere grunnlovsendringen. 9.juni 1880 besluttet Stortinget at vedtaket om statsrådenes møteplikt på storting var gjeldende i grunnloven. Spørsmål om kongens vetorett i grunnlovssaker ble det store stridstemaet fram mot 1884. I følge grunnloven hadde kongen utsettende veto i lovsaker, men sa ingen ting om kongens veto i grunnlovssaker. Dette førte til vetostriden, som ble den mest framtredende saken fram mot 1884. Konge, regjering og et mindretall i Stortinget mente kongen hadde absolutt veto og var forsvarer av grunnloven. Opposisjonen mente at kongen hadde samme veto som i lovsaker, siden grunnloven var utgått fra folket.

Læringsressurser

Demokratiutvikling i Norge, 1800–1945

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter