Stortinget bestemmer hvordan lovene skal være. Regjeringen sørger for at lovene blir satt i verk. Og domstolene bruker lovene når de dømmer i saker.

Rettsstaten er blitt til over en lang tidsperiode. Før 1814 var den danske kongen eneveldig både i Norge og Danmark. Han bestemte i detalj hva som var rett og galt i samfunnet. Ønsket du å skille deg (riktignok en sjeldenhet), måtte du skrive til kongen i København, som personlig avgjorde saken. Rettsstatsprinsippet ble innført med Grunnloven i 1814.

Poenget med lover er å trekke grensen mellom det som er godtatt, og det som ikke er ønskelig i et samfunn. Men lovene endrer seg stadig, i takt med utviklingen i samfunnet. Ting som før var ulovlig, kan nå bli ansett som greit, og omvendt. Fram til 1972 var det for eksempel kriminelt å ha sex med en person av samme kjønn. I 2016 ville ingen politikere, uansett partitilhørighet, ha funnet på å fremme et slikt lovforslag. Motsatt vei har det gått med foreldres rett til å straffe egne barn fysisk. Det var lenge sett på som en privatsak, før lovverket i flere runder ble strammet inn, til fullt forbud i 1970- og 80-årene.

Prinsipper i den norske rettsstaten

I en rettsstat kan ingen dømmes uten at dommen er forankret i gjeldende lov. Dette er viktige punkter i møtet med rettssystemet:

Likhet for loven er det grunnleggende prinsippet. Enten du er 20 eller 70 år, enten du er født i Thailand eller Nordland, enten du er mann eller kvinne, har du samme rettigheter. Rettssystemet skal behandle alle likt.
Lover kan ikke ha tilbakevirkende kraft. Du kan altså ikke dømmes etter en lov som ikke fantes på det tidspunktet du ble anklaget.
Den tiltalte i en rettssak skal ses på som uskyldig inntil vedkommende er dømt skyldig.
Blir du satt i varetekt av politiet, skal du framstilles for en domstol før det har gått 24 timer.
Dersom du blir siktet for noe kriminelt, har du krav på å få en forsvarer som blir betalt av det offentlige.

Siden har flyttet, men du kan finne den her: