Humanisme og kristendom

Åpne bilde i et nytt vindu

Offentlig eie

Bilde: Maximilien Luce

Vidt forstått handler humanisme om å sette mennesket og dets verdighet i sentrum. Ordet brukes gjerne på tre måter:

• en kulturbevegelse orientert mot den klassiske greske og romerske antikken
• et moderne ikke-religiøst livssyn
• en livsholdning med vekt på menneskeverd og velferd

Humanismen som klassisk orientert kulturbevegelse i renessansen var i det store og hele også kristen. Humanismen som et moderne ikke-religiøst livssyn står derimot i motsetning til alt overnaturlig, men kan hente inspirasjon fra etikken i religionene. Humanismen som livsholdning med fokus på menneskeverd og velferd kan vi finne igjen både i kristendommen og andre livssyn.

Setter de bibelske fortellingene mennesket i sentrum? Ja, men på en spesiell måte: At mennesket er skapt «i Guds bilde», betyr ikke bare at det opphøyes, men at alle mennesker får samme verdi. Mennesket er også skapt av jord og deler skjebne med naturen.

Jesus hevder at alle mennesker er like mye verdt, og bryter ned skiller mellom verdige og uverdige. Han flytter også fokus fra det religiøse til det humane, som når han forsvarer at disiplene bryter helligdagsbudet ved å sanke korn på hviledagen – sabbaten: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.» (Mark 2:27).

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: North Wind Picture Archives, Scanpix, akg-images

Apostelen Paulus var viktig for å spre kristendommen. Han følger opp Jesu budskap om at alle er like mye verdt: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3:28-29)

Det kristne budskapet bryter med et rådende menneskesyn i antikken. De kristne hevder at det ikke lenger finnes kvalitetsforskjeller mellom mennesker, og da havner sterke og svake på samme nivå. Idéhistoriker Trond Berg Eriksen uttrykker det slik:

Det var først stoisismen og kristendommen som formulerte noe som lignet moderne begreper om menneskerett og menneskeverd. (…) Hvor revolusjonerende kristendommen var på dette punktet, da kirken samlet Romas krøplinger, gamle og fattige omkring seg og organiserte deres pleie og underhold, kan vi knapt forestille oss i dag. (Kors på Halsen, s. 43)

Rennesansehumanistene ville forene kristendommen med kulturen i den greske og romerske antikken. Fellesnevneren var menneskets verdighet. De var altså ikke «mot» Gud, men «for» mennesket.

Den fremste renessansehumanisten i Nord-Europa var Erasmus fra Rotterdam. Han ble også reformatoren Martin Luthers diskusjonspartner, i det som er blitt kalt den største debatten på 1500-tallet: om den frie vilje.

Som humanist hevdet Erasmus at mennesket fritt kunne velge om det ville ta imot Guds frelse. Men Luther mente at den minste egenandel, om enn bare vilje, ville frata Gud æren for frelsen og gjøre mennesket usikkert og selvsentrert. Og så kommer poenget:

Ifølge Luther har Gud alt ansvar for frelsen. Det gjør at mennesket i stedet kan bruke alle sine krefter på sine medmennesker. Gode gjerninger skal gjøres fordi mennesker trenger dem – ikke av religiøse grunner, som midler til frelse. Dette åpner for en moderne humanistisk etikk: Hva som er rett og galt begrunnes ut fra mennesket. Luther understreket stadig at menneskets oppgaver lå i det verdslige livet. Kristne skulle ikke gå i kloster, men gjøre sin tjeneste i vanlige yrker.

Det finnes mange eksempler på at kristendommen og humanismen finner sammen i moderne tid. Et eksempel er Nansenskolen - Norsk Humanistisk Akademi, som ble grunnlagt i 1939 i kamp mot nazismen. En av grunnleggerne, Anders Wyller, skrev da at humanismen bygger på to prinsipper. Det første, “Menneske, kjenn deg selv”, er basert på frihet og sannhet og har rot i antikkens Hellas. Det andre, “Menneske, glem deg selv”, er basert på kjærlighet og har rot i kristendommen.

Stifterne av skolen var kristne, men de brukte agnostikeren Fridtjof Nansen sitt navn til skolen. Denne skolen kom til å stå for en felleshumanisme som ikke skilte mellom kristen og verdslig humanisme. I dag driver Nansenskolen blant annet med arbeid for dialog i konfliktområder og norsk livssynsdebatt. Også livssynshumanister har bidratt betydelig til skolens arbeid.

I nyere tid har uttrykk som «kristen humanisme» og «humanistisk kristendom» vært brukt om en kulturåpen kristendom med vekt på menneskets skaperkraft og selvbestemmelse – i motsetning til en konservativ kristendom med en bokstavtro (fundamentalistisk) tolkning av Bibelen.

I USA, der begrepet humanisme ofte knyttes til ateisme, kan man få en motsetning mellom humanister og kristenkonservative fundamentalister – f.eks. i synet på kjønnsroller og homofili. Det kan også skje i Norge, men i Den norske kirke argumenterer man i stor grad humanistisk i tråd med luthersk tenkning. Her har skjedd store endringer på få år: I 2019 er over halvparten av biskopene kvinner, og kirkelig vielse av likekjønnete par er blitt vanlig.

Mange kristne institusjoner inngår i det allmenne kultur- og samfunnslivet, med større vekt på kulturell og sosial aktivitet enn på forkynnelse i snever forstand: KFUK-KFUM, Norske kirkeakademier, tidsskriftet Kirke og Kultur, Kirkelig Kulturverksted, organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Kirkens Bymisjon og en rekke andre.

• Eidsvåg, Inge. (02.11.2017) Hva er egentlig humanisme? Nansenskolen
• Eriksen, Trond Berg (2002) Kors på halsen. Betraktninger om religion og vitenskap. Oslo: Universitetsforlaget.
• Hagtvet, Bernt. (1995). Humanismen som idétradisjon og politisk utfordring – i mellomkrigstiden og i dag. Reflekser. Nansenskolens årbok 1995. Oslo: Universitetsforlaget, s. 78–102.
• Hareide, Dag. (2011) Hva er humanisme? Oslo: Universitetsforlaget.
• Svendsen, Lars Fr. H. (2007). Humanisme og antihumanisme. En skisse av humanismens filosofihistorie. Verdier og verdighet. Tanker om humanisme. Oslo: Humanist Forlag, s. 51–63.
• Wyller, Anders (1947) Kampen om mennesket. Kjempende humanisme. Oslo: Aschehoug.
• Aas, Per Anders (2011). Humanisme. «Først og fremst et menneske», Oslo: Pax Forlag.