Hopp til innhold

  1. Home
  2. Religion og etikkChevronRight
  3. Religion og livssynChevronRight
  4. KristendommenChevronRight
  5. Kristendommen – opprinnelse og utbredelseChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Kristendommen – opprinnelse og utbredelse

Kristendommen startet som en liten jødisk sekt som etter hvert ble statsreligion i datidens største imperium – Romerriket. De etterfølgende viktigste hendelsene i kristendommens historie er Det store skismaet i 1054 og reformasjonen på 1500-tallet.

Menn og kvinner kledd i kapper i søylegang ser opp mot himmelen. Lys stråler ned fra himmelen. Flammer brenner ved alles hoder. Maleri.
Blant protestantiske kristne regnes gjerne pinsen som kirkens fødsel. 50 dager etter påske skal Den hellige ånd ha vist seg for apostlene. "Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne." Apg 2, 2-4.

Kristendommens begynnelse

Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men stod opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.

Fra jødisk sekt til universalreligion

Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare jøder. De startet også med å organisere oldkirken, dvs. de tidligste menighetene.

I tillegg til misjonsbefalingen er apostelen Paulus sentral for kristendommens tidligste utvikling. Han regnes av flere forskere som kristendommens andre grunnlegger, fordi hans forståelse av Jesu lære ble den dominerende. Det er særlig Paulus som sprer kristendommen til ikke-jødiske deler av Romerriket.

Mann med skjegg sitter ved en pult og skriver. Til høyre står et sverd. Maleri.
Paulus var i utgangspunktet jøde og romersk borger, som gjorde at han effektivt kunne misjonere til ulike folkegrupper. Hans brev utgjør over halvparten av Det nye testamente, som er en av grunnene til hans dominerende posisjon i kristendommens historie. Kunstner: trolig Valentin de Boulogne, ca. 1620

Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorden. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.

Kirken går under jorden

Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.

Steintavle henger på en vegg. Gresk tekst. To fisker med en anker i midten. Foto.
Avbildninger av Gud eller Jesus var omdiskutert i tidlig kristendom. Man brukte gjerne symboler i stedet. Disse kunne også fungere som hemmelige tegn. Fisk på gresk er ICHTYS. Bokstavene i ordet var en forkortelse for "Jesus Kristus, Guds sønn, frelser". Ankeret symboliserer håp og sikkerhet. Romersk gravstein fra 200-tallet

Apostlene ledet an i den voksende misjonsvirksomheten. Alle apostlene, unntatt Johannes, den yngste av dem, led martyrdøden. Det vil si at de ble forfulgt og henrettet på grunn av sin tro på Jesus Kristus som verdens frelser, og at de fleste nektet å ofre til andre guder eller keiseren.

Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken

På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.

Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.

Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirke, senere får statsstøtte i Romerriket, i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og former for kristendommer, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.

Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.

Middelalderen – Skismaet mellom Østkirken og Vestkirken

Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.

I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidens to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteform, ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.

I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.

Reformasjonen – Martin Luther og protestantene

Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsen som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkes praksis og læringsgrunnlag, og ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke stod i bibelen, slik som avlatshandel.

Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppstod mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.

Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther: den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og Den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.

Moderne tid – Religionsfrihet åpner for frikirker

Etter reformasjonen ble det opprettet en rekke frikirker – dvs. kirkesamfunn som ikke er underlagt statlige myndigheter. Kjente senere eksempler kom fra land som England og USA, for eksempel metodistene og baptistene. Andre frikirker ble dannet i Norge, for eksempel Smiths venner.

Noen kristne grupper endret så mye på trosinnholdet, at de av mange ikke regnes som kristne. Et eksempel på det er Jehovas vitner. Andre grupper, blant annet mormonene i USA, eller Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, viser til nye oppdagelser av skrifter som grunnlag for sin tro (Mormons bok).

Viktige begreper

  • apostel
  • misjonsbefalingen
  • oldkirken
  • misjonerende religion
  • universalreligion
  • martyrdøden
  • pave
  • patriark
  • Det store skisma
  • protestantisk
  • den evangelisk-lutherske kirke
  • kalvinister
  • Den anglikanske kirke
  • frikirker
  • metodister
  • baptister
  • Smiths venner
  • Jehovas vitner
  • mormonere (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige)

Læringsressurser

Kristendommen