Majoriteter og minoriteter

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Sverre A. Børretzen

Det norske samfunnet kan, uten å overdrive, beskrives som et mangfoldig samfunn. Er du på norgesferie vil du garantert møte mennesker som tilhører ulike yrker, sosiale lag og – ikke minst – etniske grupper. Veldig mange samfunn består nettopp av et mangfold av etniske grupper. Mange samfunnsforskere har latt seg fascinere av dette, og har blant annet ønsket å forstå hvordan gruppene forholder seg til hverandre.

Denne typen samfunn kan bære preg av et ujevnt maktforhold. Det er ikke nødvendigvis gitt at alle gruppene har like mye de skulle ha sagt. Nettopp dette har også fanget forskernes oppmerksomhet.

Det er mange samfunnsforskere som har fokusert på etnisitet og maktforskjeller. Disse forskerne har hovedsakelig sett på to kategorier minoriteter.

Den ene gruppen de har viet oppmerksomheten til, er migranter. Veldig ofte har det dreid seg om mennesker som har reist fra et fattig til et rikt land.

Den andre gruppen er urbefolkninger, for eksempel samer, grønlandske inuitter eller aboriginere. Begge gruppene har det til felles at de står i et skjevt maktforhold til majoriteten, enten det har vært snakk om forholdet til hvite australiere eller til en statsmakt som skal bestemme asylstatusen deres.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: David Peinado

Hva er egentlig forskjellen på en minoritet og en majoritet?

Ved første øyekast kan det virke som om vi snakker om antall mengde personer. Det er heller ikke unaturlig at vi tenker i de baner, for i den vanlige samtalen brukes begrepene om hvem det er færrest eller flest av.

I denne sammenheng handler det likevel mer om politisk makt enn noe annet. Majoriteten er den delen av befolkningen som sitter på mesteparten den politiske makten. Det betyr at minoriteten ikke alltid har så mye de skulle sagt, men kanskje bare må føye seg etter hva majoriteten bestemmer.

Paradoksalt nok kan minoriteten faktisk være makthaverne tallmessig overlegen. Det har ikke nødvendigvis noe å si for hvem som sitter med makten. På Grønland, for eksempel, var inuittene i et soleklart flertall, men det var hovedsakelig danskene som sto for styre og stell.

Selv om en gruppe per definisjon er en minoritet, betyr ikke det at statusen er uforanderlig. Det finnes måter hvor en gruppe kan bytte status fra minoritet til majoritet. I provinsen Quebec i Canada finnes det en relativt stor gruppe fransktalende nasjonalister. De ønsker å løsrive provinsen fra Canada. Hvis de klarer det, har de endret på det opprinnelige sosiale systemet, og har følgelig blitt til en majoritet i eget land.

Å løsrive seg for å danne seg noe eget, er ikke en enkel øvelse. For noen folkegrupper fortoner det seg som et langt lerret å bleke. Andre grupper kan derimot endre status på en annen og tilsynelatende enklere måte. I Norge oppholder det seg for eksempel et relativt stort antall indere, svensker og rumenere. I et maktperspektiv er de som minoriteter å regne. Men de er tross alt majoriteter et annet sted, så hvis de velger å flytte på seg, kan de tilhøre en majoritetsgruppe igjen. Det forutsetter at de kommer fra et land eller samfunn hvor retur i det hele tatt er mulig.

Tidligere i teksten nevnte vi at forskere ofte har vært opptatt av hvordan majoriteter og minoriteter forholder seg til hverandre. Her skal vi ta en titt på noen velkjente strategier stater har brukt overfor minoritetsbefolkningen.

I Norge ble assimilasjon lenge brukt overfor den samiske befolkningen. Å assimilere betyr å gjøre lik. Et eller annet skal bli likt det andre. I denne sammenheng skulle samene bli lik nordmennene gjennom den såkalte fornorskingspolitikken. Samene skulle til syvende og sist smeltes inn i majoritetsbefolkningen. Trekker vi en slik assimilasjonsprosess langt nok, kan det ende med at minoritetsgruppen forsvinner fullt og helt!

For det andre har enkelte stater iverksatt en aktiv segregeringspolitikk. Dette innebærer at minoriteten blir atskilt fra majoritetsbefolkningen. Ofte dreier det seg om fysisk atskillelse. Det mest kjente eksemplet er apartheidideologien fra Sør-Afrika, hvor den svarte minoriteten ble skilt fra den hvite majoriteten. I slike tilfeller blir den segregerte gruppen ofte ansett som annenrangs.

Segregering trenger ikke nødvendigvis å være en aktiv politisk strategi. I noen nordamerikanske byer eksisterer det etnisk segregerte bydeler, men dette kan være et resultat av sosioøkonomiske forskjeller fremfor noe annet.

Til slutt har vi integrasjon. Integrering innebærer at minoriteten både skal delta i og få tilgang til samfunnets felles goder, samtidig som de beholder gruppeidentitet og kultur. I mange tilfeller er dette en ønsket strategi fra statens side. De vil at minoriteten skal delta i samfunnet, men at de også skal få beholde sitt kulturelle særpreg. Likevel, hva en stat anser som vellykket integrering vil variere. Derfor er det ikke sikkert at integrering innebærer det vi vil anse som rettferdighet og likeverd.

Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.