Arv
Hvert samfunn har sine regler for hvem som skal motta hva når noen dør. Det finnes ingen universelle regler for hvordan det skal foregå. Likevel er det noen prosesser som går igjen, og en av disse kjenner vi igjen fra vårt eget samfunn, nemlig arv.
Arv handler i store trekk om overføring av materiell eiendom fra en person til en annen person. Det kan være alt fra penger til veteranbiler, fra en yamsåker til rituelle klær – alt avhengig av hvilket samfunn det er snakk om. For vi må ikke gå ut fra at arv kun handler om penger, selv om det er dét vi er vant med fra vårt samfunn. Hva som arves, vil i aller høyeste grad variere fra samfunn til samfunn.
Det finnes heller ingen fasit for hvem som skal arve hva. I noen samfunn blir arven overført gjennom såkalt primogenitur. Det betyr at den eldste sønnen arver mest, eller den eldste broren, avhengig av hvem det eldste gjenlevende familiemedlemmet er.
Andre samfunn opererer med det vi kaller for ultimogenitur. Dette er det motsatte av primogenitur, hvor den yngste sønnen arver mest. Her kan den samiske reindriften fungere som et eksempel, der den yngste står fremst i arverekken.
Det vi nå har lest om, dreier seg hovedsakelig om menns arverett. Det finnes eksempler hvor kjønnene er mer likestilt, men i de samfunnene hvor ett kjønn prioriteres, er det ofte guttene som er i førersetet.
Når det er sagt, må det nevnes at vi selvfølgelig har samfunn hvor arveretten har gått fra å kun prioritere menn til å likestille kjønnene. Vi behøver ikke å se lenger enn til vårt eget land og odelsretten. Her ble mannlige søsken lenge prioritert, men i dag er kjønnene likestilte, og kvinner kan også være en del av odelsrekken. Arvesystemer er med andre ord ikke statiske. Det er ingenting som tilsier at systemene ikke kan endres på, noe som også betyr at kultur er et dynamisk fenomen. Det forandrer seg i takt med tiden.
Selv om disse eksemplene stort sett handler om slekters gang, er det ingen regel som sier at arvepraksisen skal følge avstamningsprinsippet. I noen samfunn er det helt opp til den “avdøde” å bestemme hvem som skal motta arven, og det behøver slettes ikke være et familiemedlem.
Suksesjon
Der arv handler om overføring av materiell eiendom, dreier suksesjon seg om overføring av verv og rettigheter. I motsetning til arv, så er suksesjon oftere knyttet sammen med avstamningsprinsippet. Altså at et familiemedlem overtar vervet, eller rettighetene, til den avdøde.
I Norge er monarkiet det mest tydelige og åpenbare eksempelet på suksesjon. Når monarken dør, tar det eldste barnet opp stafettpinnen og fører vervet videre.
Selv om suksesjon ofte er knyttet til familie og slekt, i mye større grad enn arv, er det imidlertid ikke en regel som sier at suksesjon må foregå innad i slekten. Vi har flere eksempler på hvor ulike verv blir utpekt, og da er det ikke nødvendigvis familien til den avdøde som står i fremste rekke. Nedenfor skal vi se nærmere på et samfunn hvor en slik utvelgelse foregår.
Yanomamöene
Yanomamöene er et urfolk som lever i Amazonas, nærmere bestemt i grenseområdene mellom Brasil og Venezuela. Yanomamöene lever som hagebrukere og lever i små landsbyer hvor alle er i slekt med hverandre.
I likhet med mange andre samfunn har også yanomamöene personer i sentrale posisjoner. I en yanomamölandsby spiller høvdingen og sjamanen viktige roller. I dette eksempelet skal vi ta en nærmere kikk på sjamanen.
Sjamanen er yanomamöenes religiøse leder og besitter evner som ingen andre i samfunnet har. Han, og det er alltid en han, kan for eksempel kurere sykdommer og fortelle hvor det er best å jakte. Dette er noe et hvert samfunn er avhengig av. I tillegg har sjamanen kontakt med åndeverdenen og kontrollerer demoner som han kan sende etter fiendene sine. Dette betyr at selv om han er en viktig person, er han også er fryktet i samfunnet. Hvem vet når en av sjamanens demoner kan slå til?
For å hjelpe innbyggerne i landsbyen må han ofte gå inn i en religiøs transe hvor han kommer i kontakt med åndeverdenen. Det skjer blant annet ved hjelp av det narkotiske stoffet ebene. I transen, som kan vare i opptil flere timer, får han besøk av ulike vesener som forteller ham det han behøver å vite. Det kan handle om alt fra sykdommer til jaktområder. Vel ut av transen har han som regel et svar på problemet eller spørsmålet.
Vi ser at sjamanen har spesielle evner, og man skulle tro at dette er evner som går igjen i familien – at det er snakk om én spesiell familie som besitter ferdigheter og kunnskaper ingen andre har, men det er ikke tilfelle. Hos yanomamöene blir sjamanene utpekt. Suksesjonen avviker med andre ord fra avstamningsprinsippet. Det er ikke som et monarki, hvor etterfølgeren er i slekt med den som tidligere hadde vervet. For å bli utpekt som sjamanens etterfølger, må man vise ekstraordinære ferdigheter. Så selv om suksesjonen ikke følger noen slektslinje, er ikke vervet for hvem som helst.
Litteraturliste
Eriksen, T. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.