Hopp til innhold

  1. Home
  2. Sosiologi og sosialantropologiChevronRight
  3. Metodeskolen: samfunnsvitenskapelig metodeChevronRight
  4. Kvalitativ metodeChevronRight
  5. Formelle og uformelle intervjuerChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Formelle og uformelle intervjuer

Sosialantropologens fremste metode er deltakende observasjon, hvor hun både befinner seg på "innsiden" og på "utsiden" av det hun undersøker. Når man deltar sammen med personene i det samfunnet man forsker på, er det også naturlig å kommunisere med dem.

Bilde av kameramann og journalist.

Relasjoner

Når man deltar i det samfunnet man forsker på, er det ikke bare for å innhente informasjon, men også for skape relasjoner med personene i samfunnet. Hvis man ikke klarer å opparbeide seg kontakt med dem man skal forske på, blir det selvfølgelig vanskelig å finne den kunnskapen man er ute etter.

Dette betyr at sosialantropologen bør være flink til å bli kjent med andre mennesker. Relasjonsskaping er med andre sentralt i det antropologiske feltarbeidet. Når man har klart å etablere kontakt med dem man skal undersøke, vil man også inngå i samtaler med dem. Disse samtalene vil være en kilde til informasjon, og kan noen ganger foregå i form av intervjuer. Her kan vi skille mellom formelle og uformelle intervjuer. Hva tror du forskjellen på dem er?

Før vi går videre, er det nødvendig å understreke at antropologen ikke (alltid) snakker med helt tilfeldige mennesker. Hun velger dem som vet noe om det hun lurer på. Dette er også en av grunnene til at relasjonsbygging er viktig. Antropologen er nødt til å bli kjent med de menneskene som kan noe om det hun undersøker, ellers blir informasjonssamlingen vanskelig.

Forsker eller venn?

Når en sosialantropolog er ute i felten, er hun ofte i samtaler med dem hun studerer. Siden hun foretar deltakende observasjon, vil samtalene noen ganger foregå samtidig som hun deltar på aktiviteter sammen med «forskningsobjektene».

Denne type samtaler kan være flyktige og usammenhengende, avhengig av aktiviteten. I tillegg er det ikke alltid informanten vet om de snakker med forskeren som venn, eller i rollen som informant til antropolog. Samtidig kan informantene «glemme» at antropologen er der for å forske på dem, fordi hun er sammen med dem over tid og fordi hun aktivt jobber for at de ikke skal legge merke til henne. Hun ønsker jo at «forskningsobjektene» skal oppføre seg så naturlig som overhodet mulig. På den måten vil den informasjonen hun får, være mer ekte.

Dette betyr uansett at grensene mellom forsker og venn ikke alltid er like klar. Dette kan være problematisk, siden informantene har rett til å vite om det de sier og gjør blir registrert som data til forskningsprosjektet. Her kan det formelle intervjuet være til hjelp.

Formelle intervjuer

Formelle intervjuer er planlagte og strukturerte samtaler. Forskeren har på forhånd bestemt seg for hva slags tema intervjuet skal behandle, og hvilken informasjon hun er på jakt etter. Målet med intervjuet er med andre ord å få relevant informasjon. Dette kan for eksempel være en fin måte å avkrefte eller bekrefte noe man har observert i felten. I slike situasjoner er antropologen ute etter dybdekunnskap om hendelser eller emner hun er interessert i.

En person som blir intervjuet.

Siden intervjuet er planlagt, tviler heller ikke intervjuobjektet på hva som foregår. Informanten er klar over at han eller hun er der som informant, og at antropologen er der som forsker. På den måten ivaretar man informantens rett til å avstå fra å bli undersøkt. Dette kan bli ytterligere ivaretatt ved noen ekstra grep. Antropologen kan for eksempel presentere emnet de skal snakke om på forhånd og på samme tid forklare hvordan materialet hun har innhentet skal brukes i ettertid. I denne sammenhengen kan det også være fruktbart å klargjøre om intervjuobjektet vil anonymiseres eller ikke.

I formelle intervjuer har forskeren klargjort en rekke planlagte spørsmål som skal belyse et emne hun er interessert å vite mer om. I likhet med temaet, kan spørsmålene også sendes til intervjuobjektet på forhånd, slik at informanten kan forberede seg på best mulig måte. I tillegg har de også blitt enige om hvor og når de skal møtes. Det er ingenting som kommer som en overraskelse, noe som gjør situasjonen forutsigbar og trygg for intervjuobjektet. Her kan det være lurt å velge steder hvor den du skal intervjue føler seg trygg, i den grad det lar seg gjøre. Hvis den du intervjuer er komfortabel, vil svarene bli deretter.

Uformelle intervjuer

De uformelle intervjuene er ikke like strukturerte og planlagte som de formelle. Denne type intervjuer kan foregå nesten overalt. På bussen, på gaten, i et treningsstudio eller under frokosten ved kjøkkenbordet. Fordelen med slike intervjuer er at den uformelle tonen skaper en avslappet stemning. Samtalene kan få en naturlig flyt og det blir lettere å forholde seg til informantene. Når intervjuobjektet føler seg trygg, vil det bli lettere å få de svarene man er ute etter.

Utfordringen med det uformelle intervjuet er antropologen opptar en mer diffus rolle enn hva hun gjør i de formelle intervjuene. Her varierer hun mellom å stille spørsmål, delta og observere – alt avhengig av hvilken situasjon det er snakk om. Derfor er det viktig at hun forsøker å klargjøre for informantene om hun er forsker eller venn. Noen ganger er det ikke nødvendig, men for å ivareta informantenes rett til å ikke la seg bli forsket på, kan det vært lurt å hinte om at det som foregår kan bli brukt som data til forskningsprosjektet. Dette er ikke informantenes ansvar, det er ene og alene antropologen som er ansvarlig for dette.

Etter intervjuet

Når man foretar intervjuet, og spesielt de formelle intervjuene, vil man forsikre seg om at man får med seg det intervjuobjektet sier. Man kan enten ta notater underveis eller ha en båndopptaker tilgjengelig.

Mann tar notater.

Uansett hvordan man velger å gjøre det, er etterarbeidet like viktig som selve intervjuet - og etterarbeidet bør skje så raskt som mulig. Spesielt hvis man tar håndskrevne notater er det lurt å sette seg ned for å renskrive sine egne notater. Det bør man gjøre så fort som mulig, og aller helst rett etter intervjuet.

Man rekker aldri å skrive ned alt under samtalen, og man lagrer en del informasjon i hodet. Det kan være alt fra bisetninger og ord, til ansiktsuttrykk. Derfor er det viktig å skrive det ned mens det fremdeles er "ferskt". Alt man husker, i tillegg til notatene, vil være med på gjøre intervjuet så informasjonsrikt som overhodet mulig. Hvis man venter for lenge, står man i fare for å glemme det som man lagret i hodet.

Hvis man bruker båndopptaker, er det vanlig å transkribere intervjuet i etterkant. Å transkribere innebærer som regel å overføre intervjuet fra muntlig til skriftlig form. Transkriberingen kan gjøre letingen etter relevant informasjon lettere, men det er ikke alltid det holder å bare skrive ned det som blir sagt. Det vil være også være viktig å vektlegge nølende ord, stopp i setninger eller hvilke ord intervjuobjekter legger trykk på. Slike ting kan ha betydning for datainnsamlingen.

I tillegg er det nyttig å høre på seg selv i ettertid. Man kan høre hvordan man stiller spørsmål, hvordan stemmen er og så videre. På den måten kan man finne ting ved seg selv som man kan forbedre. Ved å lytte til seg selv, kan bli en bedre intervjuer.

Litteraturliste

Nielsen, Finn Sivert 1996: Nærmere kommer du ikke - en håndbok i antropologisk feltarbeid. Fagbokforlaget.

Læringsressurser

Kvalitativ metode