Hopp til innhold

  1. Home
  2. BiologiChevronRight
  3. Funksjon og tilpasningChevronRight
  4. Tilpasninger hos planterChevronRight
  5. Tilpasninger til voksestedChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Tilpasninger til voksested

Spesielle voksesteder som fjell, innsjøer og ørkener byr på mange utfordringer. Planter som vokser på slike steder, har derfor gjerne en del fellestrekk. Ulike planter kan også løse de samme utfordringene på litt forskjellige måter, avhengig av hva slags tilpasningsmuligheter de har hatt.

Greplyng. Foto.
Greplyng er en nøysom lav plante som vokser på tørre rabber. Bladene er læraktige og vintergrønne med innrullet bladkant.

Fjellplanter

Den fargerike blomsten hos rødsildre. Foto.
Den fargerike blomsten hos rødsildre.

Planter i fjellet har en kort og kald vekstsesong. Mange får en "kick-start" om våren ved at blomsteranleggene ligger klare fra forrige sesong. Noen fjellplanter er vintergrønne og kommer raskt i gang med fotosyntesen. Rødsildre og mogop er eksempler på planter som blomstrer svært tidlig, noen ganger før snøen er borte.

Fjellplanter er ofte utsatt for mye vind og dermed mekanisk slitasje og uttørking. Tette tuer, sterk behåring på blad og stengel og blad med innrullet bladkant reduserer fordampning og bidrar til å øke temperaturen i planten. Noen planter har parabolformede blomster som følger sola for å fange mest mulig sollys og varme.

Det er færre insekter og dyr i fjellet enn i lavlandet. Fjellplantene er derfor i mindre grad avhengige av disse til pollinering og frøspredning.

Hos fjellplantene er vegetativ formering og selvpollinering vanlig. Fjellplanter som er avhengige av krysspollinering, som rødsildre, har ofte blomster i sterke farger. Fjellplanter har i tillegg ofte vindspredte frø.

Ørkenplanter

Kaktus. Foto.

Ørkenplanter må sørge for å redusere vanntapet gjennom spalteåpningene, samtidig som de må sørge for å få nok karbondioksid til fotosyntesen. Tykt vokslag (kutikula), redusert bladoverflate og spalteåpninger på undersiden av bladet er vanlige trekk.

Sukkulenter er tørketilpassede planter som lagrer vann enten i blader, stengler eller røtter. Kaktus lagrer vann i stengelen. Bladoverflaten er sterkt redusert og omdannet til pigger for å unngå beiting.

Fotosyntesefunksjonen er overtatt av stengelen. Noen slike planter har en spesiell form for fotosyntese hvor karbondioksid tas opp om natten og lagres til den skal brukes i fotosyntesen om dagen (CAM-planter). Spalteåpningene kan derfor holdes lukket om dagen for å redusere fordampningen.

Ørkenplanter kan være kortlivede og tilbringe mesteparten av livet som hvilende frø. De spirer bare etter kraftig regnfall og gjennomfører livssyklusen sin på «null komma svisj» før de "går i frø" til neste gang det er nok vann. Noen få ørkenplanter tåler å tørke nesten helt ut. I tørkeperioden går disse inn i en dvalelignende tilstand som kan vare i årevis. Når vanntilgangen er på plass igjen, gjenoppstår de.

Vannplanter

En nedsenket vannplante - tusenblad. Foto.
Tusenblad i vann. Fint oppdelte blader øker den totale overflaten.

Vannplantenes utfordring ligger i tilgangen på karbondioksid, vann og lys. Gassutvekslingen går mer langsomt i vann enn i luft. Vannplanter har ofte tynne blader med stor overflate, få eller ingen spalteåpninger og redusert eller manglende vokslag.

Kloroplastene sitter ofte i bladenes ytterhud (epidermis) for at sollyset ikke skal ha for lang vei. Vannplanter har dessuten redusert styrkevev og ofte luftekanaler som leder oksygen til røttene.

Mange mangrovetrær har luftrøtter som vokser mot tyngdekraften, og som når over vannflaten ved høy vannstand. Noen vannplanter er tilpasset pollinering og frøspredning via vann. De fleste har imidlertid blomster som når over vannflaten, og er tilpasset pollinering og frøspredning med vind eller insekter.

Saltplanter

Strankryp. Foto.
Strandkryp vokser ved havet og blir derfor utsatt for saltvann. Strandplanter har ulike metoder for å kvitte seg med overflødig salt. Strandkryp skiller ut saltet aktivt via kjertler på bladene.

Saltplanter vokser i miljøer med høyt saltinnhold i jorda, eksempelvis på tørre stepper og havstrender. Saltet er delvis ren gift for plantene, men hovedutfordringen er at det høye saltinnholdet i jorda gjør at plantene får problemer med vannopptaket. Mange saltplanter har derfor karakteristiske tørketilpasninger som sukkulens og tykt vokslag.

Noen saltplanter kvitter seg med overflødig salt ved å skille ut saltkrystaller på bladoverflaten. Andre akkumulerer (samler opp) salt i kjertler på overflaten. Saltplanter øker gjerne også konsentrasjonen av løste stoffer i cellenes cytosol slik at vann ikke går så lett ut av cella.

Læringsressurser

Tilpasninger hos planter