Hopp til innhold

  1. Home
  2. BiologiChevronRight
  3. Funksjon og tilpasningChevronRight
  4. Ekskresjon hos ulike dyregrupperChevronRight
  5. Osmoregulering hos landlevende dyrChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Osmoregulering hos landlevende dyr

Landlevande dyr tapar kontinuerleg vatn til omgivnadane. Vatn går tapt ved fordamping og gjennom urin og avføring. Vasstapet blir erstatta gjennom mat og drikke, og ved at det blir danna vatn i celleandinga. Tilpassingar som bidreg til å redusere vasstapet og å regulere saltmengda, er viktig.

En hund med tykk pels peser med tunga langt ute.
En border collie peser for å kjøle seg ned. Fugler og mange pattedyr mangler svettekjertler og benytter pesing for å kvitte seg med varme. Ved pesing øker fordampingen av vann fra respirasjonsorganene.

Landlevende dyr taper kontinuerlig vann til omgivelsene. Vann går tapt ved fordamping og gjennom urin og avføring. Vanntapet erstattes gjennom mat og drikke, og ved at det dannes vann i celleåndingen. Tilpasninger som bidrar til å redusere vanntapet og å regulere saltmengden, er viktig.

Vanntap fra kroppsoverflaten

En snegle med hus kryper på et strå.

Dyr med tynn og fuktig hud, slik som amfibier og meitemark, har lite beskyttelse mot fordampning. De må derfor oppholde seg i fuktige habitater for å hindre uttørking. Mange snegler har utviklet et kalkskall som kan lukkes for å redusere vanntapet.

Mange insekter er svært godt tilpasset et liv i tørre omgivelser. Disse har et ytre hudskjelett (kutikula) med et vokslag som danner en effektiv barriere mot vanntap, men likevel taper de noe vann ved fordampning, spesielt fra trakésystemet (respirasjonsorgan).

Nærbilde av en kumule med svettedråper.
Kumule med svettedråper. En del pattedyr har svettekjertler som produserer væske som fordamper fra kroppsoverflaten.

I motsetning til amfibier har krypdyr, fugler og pattedyr en tykk og tørr hud som bidrar til å redusere vanntapet fra kroppsoverflaten. Vanntapet vil imidlertid øke i varme og tørre omgivelser. Jevnvarme dyr (fugler og pattedyr) må benytte kroppsvann for å avkjøle kroppen ved fysisk aktivitet og når det er varmt.

Enkelte pattedyr lever i varme og svært tørre ørkenstrøk. For å spare på kroppsvannet tilbringer de det meste av tiden i huler under bakken, der det er lavere temperatur og høyere luftfuktighet. For å redusere vanntapet har de også evne til å produsere svært små mengder urin.

Skjematisk figur av et nefron. Illustrasjon.
Mange lange og tynne nefronkanaler gjør det mulig for tørketilpassede pattedyr å skille ut overskuddet av salter med et minimalt forbruk av vann.

Oppkonsentrering av salter i urinen

Alle pattedyr har evne til å produsere en urin hvor konsentrasjonen av salter er høyere enn i blodet. Denne evnen bestemmes av antallet og lengden på de tynneste nefronkanalene som danner et motstrømsystem for oppkonsentrering av salter i urinen.

Frampart hos ørkenrev. Foto.
Fennek (ørkenrev) reduserer vanntapet ved å søke skygge og lage konsentrert urin ved hjelp av mange lange og tynne nefronkanaler.

Ørkendyr har mange og lange nefronkanaler, og kan lage en urin hvor konsentrasjonen av ioner er 15–30 ganger høyere enn i blodplasmaet. De kan derved skille ut overskuddet av salter med et minimalt forbruk av vann.

Dette er en av årsakene til at slike dyr kan leve uten tilgang på fritt (ubundet) vann, og nesten utelukkende klare seg med det vannet som cellene danner ved nedbrytning av næringsstoffer.

Til forskjell kan mennesker produsere en urin hvor konsentrasjonen av salter er inntil fire ganger høyere enn i blodplasmaet.

Diende pattedyr

Vannbalansen hos pattedyr blir også påvirket av at de dier ungene. Produksjonen av melk krever mye vann, men vanntapet kan reduseres ved å lage en svært energirik melk.

Seler og hvaler produserer melk med svært høyt fettinnhold og med et innhold av proteiner som er betydelig høyere enn i kumelk. I melk hos weddellsel er det målt et fettinnhold på over 50 prosent, dobbelt så høyt som i kremfløte.

Læringsressurser

Ekskresjon hos ulike dyregrupper