Hopp til innhold

  1. Home
  2. BiologiChevronRight
  3. Fysiologien til mennesketChevronRight
  4. Organdonasjon og medisinske kriterier for dødChevronRight
  5. Organdonasjon og immunforsvarChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Organdonasjon og immunforsvar

Når organer, som for eksempel nyrene, svikter, kan redningen bli en ny nyre fra en levende eller død donor. Skal transplantasjonen gå bra, må vevstypene til donor og mottaker være mest mulig like, og immunsystemet til mottakeren må dempes for at det nye organet ikke skal bli avstøtt.

Gjennomsiktige hender gir et frisk hjerte til to hender som er blåaktige. Illustrasjon.

Immunforsvaret ved transplantasjoner

Kroppens egne B- og T-celler (lymfocytter) kan skille mellom venn og fiende og går ikke til angrep på egne friske celler, fordi de har kroppens egne antigener ( vevstype). Under modningen av B- og T-celler vil de som reagerer mot kroppens egne celler, bli drept.

Avstøting

Ved en transplantasjon er vevstypene til mottaker og giver (donor) ulike. Det transplanterte organet har celler med antigener som lymfocyttene oppfatter som fremmede. Hvis man ikke griper inn, vil T-dreperceller (også kalt T-angrepsceller), med hjelp fra T-hjelperceller, gå til angrep på de fremmede cellene, slik at det nye organet blir ødelagt og avstøtt.

Immunundertrykking

Mikroskopbilde av en sopp.
Soppen [i]Tolypocladium inflatum[/i], som finnes på Hardangervidda, er opphavet til cyclosporin, som brukes til å dempe immunreaksjoner ved transplantasjoner.

For å unngå avstøting, må mottakerens immunforsvar dempes med medikamenter. Et viktig medikament er cyklosporin som blir brukt for å dempe aktiviteten til T-cellene. Det hindrer T-hjelpercellene i å skille ut cytokiner, og dermed blir ikke T-drepercellene stimulert til deling. Det blir færre T-dreperceller som kan gå løs på det transplanterte organet.

Pasienter som har fått transplantert organer, må bruke medisiner som demper immunresponsen hele livet, men dosene er størst i begynnelsen. I denne perioden er pasienten utsatt for infeksjoner og trenger ekstra beskyttelse (ofte i isolat) mot patogene mikroorganismer. Når dosene senere må trappes ned, er det en kritisk fase hvor man håper at kroppen vil godta det nye organet.

Vevsforlikelighet

For å minske faren for avstøting, velger man organer fra donor med en vevstype som er mest mulig lik vevstypen til mottakeren. Eneggede tvillinger har identiske vevstyper, men alle slektninger har mer og mindre like vevstyper. Når det er mulig, blir derfor slektninger brukt som givere. Dette gjelder spesielt nyre- og beinmargstransplantasjoner.

Organer

Det er sju organer som kan doneres og transplanteres: hjertet, to lunger, to nyrer, leveren og bukspyttkjertelen.[1]

To hender som preparerer aorta med hjerteklaffer for transplantasjon. Foto.
I en vevsbank tar de vare på reservedeler som hjerteklaffer, ørebein og hornhinner.

Vev som hornhinner, hud og blodårer med klaffer blir også benyttet i transplantasjoner. Hornhinnetransplantasjon er den hyppigste formen for transplantasjon i verden.

Friske levende donorer kan gi en nyre, beinmarg og en del av leveren, men de andre organene og vevstypene som er nevnt, må komme fra en død donor.

Dessverre er det ikke nok organer for å dekke behovet. Til enhver tid står det pasienter på venteliste.

  1. 1«Spørsmål og svar om organdonasjon». Organdonasjon.no. Organdonasjon.no. 2019.

Læringsressurser

Organdonasjon og medisinske kriterier for død

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter