Hopp til innhold

  1. Home
  2. Barne- og ungdomsarbeiderfag Vg2ChevronRight
  3. Grupper og kommunikasjonChevronRight
  4. Helse ChevronRight
  5. Fordypningstekst om innvandrerbarns helseChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Fordypningstekst om innvandrerbarns helse

Norge er et flerkulturelt, fleretnisk og flerreligiøst samfunn som inkluderer en del innvandrere. Innvandrere og barn av innvandrerforeldre kan ha spesielle helseutfordringer som det er greit å kjenne litt til.

Håndtrykk mellom en lyshudet og mørkhudet person. Tegning

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) bor det i dag 381 000 innvandrere i Norge – det vil si personer som er født i utlandet og senere kommet til Norge. Frem til 2008 ble også innvandrernes barn, altså barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, definert som innvandrere. Nå betegnes imidlertid disse som norskfødte med innvandrerforeldre. Denne gruppa utgjør i dag 79 000 personer. Ettersom barns helse er tett knyttet til foreldrenes liv og livssituasjon, har vi i denne teksten om innvandrerbarns helse valgt å også inkludere barn som er født i Norge av innvandrerforeldre.

Innvandrere i Norge representerer en svært sammensatt gruppe. De har bakgrunn fra omtrent 200 land, og i dag representerer Polen, Sverige, Irak og Danmark de største gruppene.

Videre kan man skille mellom innvandrere (et begrep som i juridisk forstand inkluderer kvoteflyktninger og asylsøkere som har fått søknadene sine innvilget) som er kommet til Norge som arbeidsinnvandrere, og de som er kommet for å bli gjenforente med familiene sine.

Mangfoldet i innvandrerbefolkningen handler også om forskjeller i hvor lenge de har bodd i Norge, og selv om kategorien inkluderer både de som har bodd i landet i tretti år, og de som nylig har ankommet, vil forskjellene her ofte være store. Både bakgrunn, innvandringsårsak og botid vil ha betydning for livssituasjonen i Norge.

Disse forskjellene gjenspeiler seg i innvandrerbarnas helse, hvor sykdommer og plager varierer og er ujevnt fordelt ut fra migrasjonsårsak, etnisk bakgrunn og sosiale, psykiske og genetiske faktorer. Til tross for stor variasjon er det likevel grunnlag for å hevde at migrasjon og en påfølgende minoritetsposisjon gir økt risiko for somatiske og psykiske lidelser.

Til dels er det her snakk om overrepresentasjon av noen bestemte lidelser som også forekommer blant barn i majoritetsbefolkningen, og til dels er det snakk om andre sykdommer og problemer. Blant annet viser nyere forskning at det er en klar overrepresentasjon av diabetes type 2 hos barn med foreldre som har innvandret fra et ikke-vestlig land, og enkelte landegrupper har også en høyere forekomst av vitamin D-mangel enn befolkningen for øvrig. Også tannhelsa har vist seg å være betydelig dårligere blant barn med ikke-vestlig bakgrunn.

Likeledes fører reiser til foreldrenes hjemland til at forekomsten av infeksjonssykdommer som tyfoidfeber, malaria og tuberkulose øker. I noen grupper av innvandrerbefolkningen er det utbredt med ekteskap mellom personer som er tremenninger eller nærmere beslektet, noe som gir økt risiko for dødfødsel og medfødte misdannelser.

Når det gjelder psykisk helse, utgjør flyktningbarn en særlig risikogruppe, noe som gjør at de ofte har behov for profesjonell hjelp fra helsevesenet. Disse barna kan selv ha opplevd vold og andre typer overgrep, eller de kan være indirekte traumatiserte ved å ha vært vitne til eller hørt om at omsorgspersoner eller andre i deres nære krets har blitt traumatiserte.

En del flyktningbarn har også opplevd å være på flukt i lengre tid, noen ganger i flere ulike land, og slik kan de ha levd med en vedvarende utrygghet og uvisshet. For noen barn vedvarer denne usikkerheten i lang tid etter at de har kommet til Norge. En spesielt utsatt gruppe i denne sammenhengen er enslige mindreårige flyktninger.

Foruten eventuelle traumatiske erfaringer i hjemlandet har en del av barna en vanskelig flukt bak seg. De har forlatt alt og alle de kjenner, og når de kommer til Norge, står de uten nettverk og omsorgspersoner. Også flyktningbarn som kommer til Norge som en del av en familie, kan oppleve ensomhet og mangel på omsorg, da traumatiserte foreldre kan ha nok med egen overlevelse.

I mange tilfeller ser man også at selve etableringen i et nytt land, mange ganger med et ukjent språk, et fremmed klima og nye praksiser, væremåter, krav og forventninger, kan være en utfordring. Blant annet viser en studie av flyktningbarn i Sverige at den nåværende livssituasjonen i Sverige spilte en like stor eller større rolle for barnas psykiske helse som eksponering for krigshandlinger. I denne sammenhengen kan man også se for seg at holdninger til innvandrere i samfunnet og i majoritetsbefolkningen vil ha betydning for barnas trivsel og psykiske velvære.

Innvandrerbarn kommer i kontakt med norsk helsepersonell ved helsestasjonen og skolehelsetjenesten, og primærlegekontoret og sykehuset når de er syke. Norge har en modell for helsetjenester hvor det i liten grad finnes spesialtjenester for personer med flyktningbakgrunn eller personer med annen kulturell og språklig bakgrunn enn den norske. For å sikre at innvandrerbarn blir tilbudt like god behandling som andre grupper, er det derfor viktig at helsevesenet og samarbeidspartnerne deres har god kompetanse om migrasjonshelse og innvandrerbarns livssituasjon, levekår og helse.

Erfaring viser at mange møter mellom innvandrerpasienter, deres pårørende og det norske helsevesenet fungerer tilfredsstillende. Samtidig rapporteres det om en del utfordringer som kan skape frustrasjon og misnøye både hos pasientene og i behandlingsapparatet. Utfordringene det her er snakk om, er flere og ofte sammensatte. Kommunikasjonsproblemer kan likevel trekkes frem som sentralt, og i tillegg kommer kulturelle forskjeller i hvordan man forstår helse, sykdom, behandling, lidelse og død samt ulike forståelser av behandlingssystemet, sykerollen og så videre. For eksempel har noen innvandrere en utpreget sterk tiltro til at man skal bruke medisiner når man er syk, og noen vil da kunne bli skuffet og misfornøyd i de tilfellene hvor helsevesenet anbefaler at man avventer situasjonen, eller sier at en bestemt lidelse ikke kan medisineres.

For å kunne gi god helsehjelp til innvandrerbarn er det viktig med god kommunikasjon, både med barna og med foreldrene. I tilfeller hvor man får problemer med å kommunisere med barnet og/eller foreldrene på grunn av språkbarrierer, er det avgjørende at det brukes kvalifisert tolk. I tillegg må det settes av god tid. Dette gjelder også når tolk ikke er tilgjengelig, eller når barn og foreldre behersker tilstrekkelig norsk, men hvor kommunikasjonen likevel er vanskelig. I slike situasjoner er det også viktig at helsepersonellet snakker langsomt og modererer språket sitt for å gjøre seg forstått. For å sikre seg at pasienten og deres pårørende har forstått beskjeder som blir formidlet, blir det anbefalt det at man får dem til å gjenta viktige beskjeder med egne ord.

Generelt er det et problem å sikre at foreskreven behandling blir fulgt godt opp når det gjelder barn som pasientgruppe, og på grunn av kommunikasjonsutfordringer, manglende kjennskap til norsk helsevesen og kulturforskjeller, kan man anta at dette problemet er enda større i behandling av innvandrerbarn.

I møte med innvandrerbarn vil det være viktig å vise forståelse, toleranse og respekt for barnas perspektiver og anskuelser, også når disse skiller seg ut fra forståelser som er mer dominerende i majoritetsbefolkningen. Dette forutsetter at helsevesenet og andre instanser som arbeider med innvandrerbarns helse, oppøver en bevissthet om at helse forstås og erfares ulikt i ulike kulturer og slik inngår i større livsperspektiver.

For å forstå hvordan andre opplever og tenker om helse, må man derfor forsøke å sette seg inn i deres livssituasjon og deres livsanskuelse, uten å la seg provosere. En slik lyttende holdning til hvordan andre ser og erfarer verden, kalles gjerne kulturrelativisme – et perspektiv som har som utgangspunkt at alle kulturer har sin egen logikk som gjør ulike forståelser og handlinger forståelige i sitt system. Å forsøke å forstå betyr imidlertid ikke at man trenger å være enig i eller godta den andres perspektiver og praksiser.

Norsk lov skal følges, og i tillegg kommer også en rekke forskrifter og retningslinjer som den offentlige forvaltningen skal etterleve. Videre er det viktig å huske at selv om kultur og kulturforskjeller er viktige og ofte har betydning, er det like fullt individer som lever, tenker, møtes og samhandler – ikke kulturer.

Læringsressurser

Helse

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?
SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

  • TasksAndActivitiesOppgaver og aktiviteter

    Oppgaver til filmen «Omgangssyke»

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff
  • TasksAndActivitiesOppgaver og aktiviteter

    Oppgaver til filmen «Spiseforstyrrelser er arvelige»

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff