Hopp til innhold

  1. Home
  2. Helsearbeiderfag Vg2ChevronRight
  3. I arbeid med menneskerChevronRight
  4. Brukermedvirkning og livskvalitetChevronRight
  5. MedmenneskerChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Medmennesker

Har du noen gang vært fylt av angst? Har du klart å ta på angsten og si «Hei, angst, der er du, ja. Jeg kjenner deg nok, og jeg blir redd, men jeg vet at jeg ikke dør av deg». Har du klart det? Bra!

Har du noen gang vært så langt nede at du ikke syntes livet var noe verdt? Har du klart å dele følelsen med noen? Har du kommet deg videre fordi du fikk hjelp til å forstå at livet var miserabelt akkurat da på grunn av kjærlighetssorg eller en vond opplevelse, og at sånne følelser kan en arbeide seg ut av? Bra!

Hvis du har møtt deg selv på denne måten, har du gode sjanser til å bli en dyktig helse- og sosialarbeider. Hvorfor? Fordi det er mye lettere å møte andre når en har møtt seg selv.

For deg som helse- og sosialarbeider blir møtet med andre en viktig del av jobben. Du kommer til å møte medmennesker som har opplevd smerte og savn, tap og problemer. Ofte er disse medmenneskene avhengige av å dele smerten, savnene, tapene og problemene med deg for å komme videre i livet. Dette blir mye lettere hvis de møter en som deg, som har opplevd noe av det samme selv. Det kommer de garantert til å merke. De ser at du ikke flykter unna. Fordi du har møtt din egen smerte, er du trygg nok til å møte deres. Du begynner ikke å snakke om været når du møter noe vanskelig.

Eksempel på det motsatte: En incestutsatt fortalte meg en gang om et møte med en fagperson. Den incestutsatte trengte å fortelle historien sin, men stoppet lenge før hun var ferdig. «Hvorfor», spurte jeg. Svaret var: «Jeg så det ble for sterkt for henne.»

Denne fagpersonen hadde sannsynligvis ikke møtt sin egen smerte. Tvert imot, den ble vekket til live av brukerens historie. Hun greide ikke å romme brukerens historie fordi hun ikke hadde bearbeidet sin egen. Uten at hun var klar over det, satte fagpersonen opp et stoppskilt for brukeren. Dermed ble det fagpersonens og ikke brukerens behov som kom i fokus.


Mange av oss som har valgt å bli hjelpere, ønsker å gi andre det vi hadde trengt å få selv. Hvis vi jobber med egen historie og ser hva den har gjort med oss, kan vi bedre skille hva som er vårt, og hva som er den andres. Slik kan vår egen vanskelige historie omdannes til en kompetanse. Det er en form for medmenneskelighet å ta ansvar for seg selv i møte med andre.

Det private, det personlige og det profesjonelle

Når du skal møte en klient, går du ut av ditt private rom. Samtidig skal du ofte inn i klientens private rom. Det du må forholde deg til.

Symbolsk sett må du banke på klientens dør. Brukeren må lukke opp. Døra kan bare åpnes innenfra. Du skal ikke sparke opp døra. Du skal respektfullt la den andre åpne for deg.

Klienter er helt vanlige folk. De åpner døra og slipper inn de menneskene de kjenner og setter pris på. Du er avhengig av å få tillit.

Tillit er ikke noe du kan forvente eller ta. Tillit er noe en annen gir deg. For å bli en god fagperson og få tillit må du bli synlig for dem du skal hjelpe. Du må by på deg selv, vise hvem du er.

Tenk hva du selv hadde ønsket hvis du var hjelpetrengende. Forestill deg at du hadde en vanskelig dag og trengte en å dele dine tanker og følelser med. Ville du helst at kjølige Kjersti var på vakt, eller ønsket du at varme Vanja skulle komme?

Tidligere ble det satt opp et skarpt skille mellom det å være en fagperson og det å være personlig. En fagperson var kjølig tilbaketrukket og ikke personlig involvert. Fagpersonen var eksperten som den hjelpetrengende kom til for å spørre om råd. Dette er ikke medmenneskelighet.

Hvis vi skal lykkes i vårt arbeid som hjelpere, MÅ vi være i stand til å skape møter mellom mennesker. Et MØTE forutsetter at du møter noen. Hvis hjelperen oppfører seg som en robot, møter klienten ingen. Hvis hjelperen ikke «ser» brukeren, er det heller ikke mulig med et møte. Det må være levende mennesker til stede hvis et møte skal finne sted. Tilknytning mellom menneskene er nødvendig hvis vi skal oppnå gode, nære møter.

Det er det enkelte mennesket som er ekspert på seg selv. Som hjelpere må vi være ydmyke og forstå at ethvert individ er unikt. Det som er godt for ett menneske, kan være feil for et annet. Som hjelper må du lytte til det klienten formidler, og ha respekt for det. Du vet ikke best! Alle mennesker har evne til å lege seg selv. Når vi skjærer oss, begynner kroppens immunforsvar å reparere skaden. Slik er det også med psykiske prosesser. Den enkelte har selv kompetanse til å lege sine sår (det selvhelbredende prinsipp). Som fagperson skal du bare bidra med å hjelpe klienten til å finne inn til seg selv.

Konklusjon

Som hjelper må du være i stand til å skape møter mellom mennesker. En forutsetning for det er at du er til stede i deg selv. Du må være et menneske i møte med et annet menneske. Da må du være synlig og nær. Klienten må kjenne at det er et menneske, ikke en rolle som er der. Du må by på deg selv. Profesjonell nærhet er nødvendig for å kunne skape en relasjon. I det ligger at du som hjelper må få konturer. Vise hvem du er. Være ekte, personlig, vise følelser. Og alt dette skal du gjøre mens du fokuserer på brukeren.

Å skape et møte mellom mennesker, å etablere en relasjon, er alfa og omega for hjelpere. Skader oppstår som oftest i relasjoner, og leges i relasjoner. For å lykkes må vi ha møtt oss selv. Vi må ha mot til å møte andre med ydmykhet og respekt. Da vil vi kunne oppleve ekte møter mellom mennesker. Det er frydefullt. Ingenting gir større arbeidsglede.

Læringsressurser

Brukermedvirkning og livskvalitet

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?
SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Kildemateriale