1. Home
  2. SamfunnsfagChevronRight
  3. Internasjonale forholdChevronRight
  4. Konflikter og menneskerettigheterChevronRight
  5. Hva er menneskerettigheter?ChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Hva er menneskerettigheter?

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som alle har, uavhengig av kjønn, alder, religion eller nasjonalitet. Tanken om at det finnes universelle rettigheter som gjelder alle, oppsto for flere hundre år siden. Likevel fantes det ikke noe internasjonalt system som sikret disse rettighetene.

Utsnitt av FNs menneskerettighetserklæring av 1948

Da FN ble opprettet i 1945 begynte arbeidet med å lage et slikt system. Regler i internasjonal politikk (folkerett) hadde fram til da kun handlet om hvordan statene skal oppføre seg mot hverandre. Etter andre verdenskrig, der millioner av menneskeliv hadde gått tapt, så de fleste medlemsstatene behovet for et internasjonalt lovverk som inkluderte individers rettigheter. Gjennom FN-pakten, som er FNs grunnlov, ble det derfor vedtatt at kampen for menneskerettighetene skulle være en av organisasjonens hovedoppgaver.

I 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Erklæringen består av 30 punkter som definerer hva som menes med menneskerettigheter. Seinere har FN vedtatt ni konvensjoner som utdyper forskjellige rettigheter. Eksempler er barns rettigheter og kvinners rettigheter.

Det er vanlig å dele inn menneskerettighetene i to kategorier. Den ene kategorien er politiske og sivile rettigheter. Den handler om rettssikkerhet, frihet fra overgrep og rett til å delta politisk i samfunnet. Ytringsfriheten og prinsippet om at alle skal være like for loven, er eksempler på politiske og sivile rettigheter. Den andre kategorien er økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. De handler om at vi har rett til å få dekket våre grunnleggende behov. Retten til arbeid, utdannelse og en tilfredsstillende levestandard er eksempler på slike rettigheter.

I 2015 ble FNs bærekraftsmål vedtatt i FN. Bærekraftsmålene er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Planen består av 17 mål og 169 delmål, som alle land i verden har forpliktet seg til å gjøre alt de kan for å nå. Tilgang til reint vann, mat, frisk luft og rett til politisk deltakelse er eksempler på noen av FNs bærekraftsmål. Alt dette er også eksempler på grunnleggende menneskerettigheter. Derfor henger arbeidet med bærekraftsmålene tett sammen med arbeidet for at alle skal få oppfylt sine menneskerettigheter.

Statens ansvar for å beskytte menneskerettighetene

I 1990-årene var verden vitne til krig i Somalia, folkemord i Rwanda og etnisk rensing i det tidligere Jugoslavia. Dette var ikke kriger mellom stater, men inne i stater. FN og det internasjonale samfunnet greide ikke å sette i verk tiltak som stoppet volden som rammet sivilbefolkningen i noen av disse konfliktene. En viktig grunn til at man mislyktes, var et gammelt prinsipp i FN-pakten om at Sikkerhetsrådet kun kan vedta å gripe inn med makt mot en stat dersom det er fare for internasjonal fred og sikkerhet. Menneskerettighetsbrudd innad i en stat hadde tradisjonelt ikke fått så mye oppmerksomhet i FNs sikkerhetsråd. Det henger sammen med at et av folkerettens viktigste prinsipper lenge har vært at alle stater i utgangspunktet er suverene, det vil si at de har myndighet til å gjøre som de vil innenfor sine egne grenser, uten at andre blander seg inn. Etter den kalde krigen og den folkemorderiske krigføringen i 1990-årene ble det tydelig at FN måtte endre denne måten å tenke på.

I 2005 vedtok derfor FNs medlemsstater et nytt prinsipp om militære inngrep. De bestemte at dersom myndighetene i et land ikke klarer å ivareta menneskerettighetene til befolkningen, har det internasjonale samfunnet et ansvar for å gjøre dette, om det så betyr å gripe inn militært. Prinsippet kalles derfor «ansvar for å beskytte» eller «Responsibility to Protect», men er kun veiledende. Det vil si at det nye prinsippet ikke endret de folkerettslige reglene for når stater har lov til å bruke makt mot hverandre. Regelen er fortsatt slik at det er FNs sikkerhetsråd som må godkjenne bruken av makt for at suvereniteten til en stat skal kunne brytes på lovlig vis. Likevel var prinsippet om «ansvar for å beskytte» en styrking av menneskerettighetenes posisjon i folkeretten, og en svekking av suverenitetsprinsippet.

Suverenitetsprinsippet dominerer fortsatt reglene innenfor internasjonal politikk og kan også bidra til å beskytte menneskerettighetene. Vi må ikke glemme at de statene som frivillig melder seg til å bruke militærmakt mot andre stater, selv i menneskerettighetenes navn, sannsynligvis vil prioritere egne nasjonale interesser i prosessen. Det kan lett gå på bekostning av de menneskerettighetene de hevder at de vil beskytte. På den måten kan også suverenitetsprinsippet spille en viktig rolle i beskyttelsen av menneskerettighetene.

Når ulike menneskerettigheter kolliderer

Menneskerettighetene kan noen ganger stå imot hverandre. For eksempel kan retten til å si hva du vil, kollidere med en annens rett til ikke å bli krenket. Retten til privatliv kan utfordres av retten til å leve et liv i frihet og sikkerhet, for eksempel når myndigheter overvåker borgere i forsøk på å hindre terrorisme. Religiøse menneskers rett til å praktisere sin tro kan stå imot retten til ikke-diskriminering, for eksempel ved at kvinner ikke gis samme muligheter som menn i trossamfunn.

Hvordan man skal reagere når rettigheter kolliderer, er ikke lett å avgjøre. Noen ganger ender slike spørsmål i en domstol. Der vil dommerne avgjøre hvilken av rettighetene som skal veie tyngst i det konkrete tilfellet. Ofte blir slike saker avgjort av nasjonale domstoler, men noen ganger får den europeiske menneskerettighetsdomstolen saken til behandling. FN har ingen egen domstol, men komiteene som overvåker menneskerettighetskonvensjonene, kommer ofte med råd og uttalelser i denne typen saker.

Læringsressurser

Konflikter og menneskerettigheter