Norge har en mer enn vanlig åpen økonomi. Som et lite land, med et lite hjemmemarked, er Norge mer avhengig av eksport enn de fleste andre land. Med andre ord er vi her til lands avhengige av at mye av det som produseres her, blir solgt til utlandet, slik at vi kan tjene penger på det. Det gjør det spesielt viktig å få tilgang til andre lands markeder.
I de siste par tiårene har eksportandelen av bruttonasjonalproduktet (BNP) ligget mellom 35 og 49 prosent årlig, i gjennomsnitt rundt 40 prosent. Bruttonasjonalinntekten (BNI) for Norge (2015) anslås til 3318 milliarder kroner. BNI er et mål på et lands samlede inntekter. Det vil si summen av bruttonasjonalproduktet (BNP), netto formuesinntekter fra utlandet og netto lønnsinntekter til privatpersoner fra utlandet.
Den norske eksporten har vært og er fremdeles i stor grad basert på naturressurser. Fisk, mineraler, metaller, tømmer, olje og gass utgjør mye av ryggraden i norsk eksport. Mer enn det som er vanlig for industriland, er norske eksportinntekter derfor avhengig av prisutviklingen på råvarer, særlig olje og gass. Med store overskudd på statsbudsjettet, som eier av verdens største statlige fond («Oljefondet»), ingen statlig gjeld og lav arbeidsledighet er Norge i 2015 bedre stilt enn de aller fleste andre land. Likevel viser den globale finanskrisen fra høsten 2008 og den seinere eurokrisen at selv Norge med sin «sunne økonomi» kan få store problemer når verden rundt oss opplever nedgangstider. I Sør-Europa har finanskrisen fortsatt som en realøkonomisk krise. Det vil si at krisen ikke bare rammer banker og andre finansaktører, men alle deler av næringslivet. I Hellas har for eksempel mange mistet jobbene sine, samtidig som den greske staten mangler skatteinntekter de kan bruke til å skape nye jobber. Den pågående forskyvningen av tyngdepunktet i verdensøkonomien til folkerike Øst-Asia gjør det naturlig å spørre hvordan periferilandet Norge vil klare seg. Hvor skal vi hente inntekter fra i framtiden?