Fagartikkel

Sammendrag – Stråling fra verdensrommet

Nils H. Fløttre (CC BY-NC-SA)Sist oppdatert 20.12.2018

Galileo Galilei var den første som tok i bruk kikkerten for å studere stjernehimmelen.
En stjernes strålingskurve viser utstrålt effekt som funksjon av bølgelengden. Den blir brukt til å bestemme temperaturen på stjernen.
Et kontinuerlig spekter skriver seg fra glødende faste stoffer eller lysende gasser under høyt trykk.
Et emisjonsspekter skriver seg fra lysende gasser under lavt trykk og består av adskilte lyse linjer (linjespekter).
Et absorpsjonsspekter består av mørke linjer i et kontinuerlig spekter. Mønsteret av de mørke absorpsjonslinjene og de lyse emisjonslinjene er identiske for samme grunnstoff.
Både emisjonsspekter og absorpsjonsspekter blir brukt til å identifisere grunnstoffene på en stjerne.
Med radiosignaler er det oppdaget organiske molekyler i verdensrommet.
Radiosignaler med bølgelengde 21 cm skriver seg fra hydrogenatomer.
Linjespekteret fra en stjerne kan avsløre om stjernen har planeter.
Ved en stjerneformørkelse blir lysstyrken litt redusert hver gang en planet beveger seg foran stjernen.
Kefeider er verdensrommets «fyrtårn» og blir brukt til å bestemme avstander til andre stjerner og galakser, og hvilken fart de har.
Alle supernovaer type 1a er like lyssterke (og lyser sterkere enn kafeidene). Ved hjelp av kraftige teleskop og avanserte datamaskiner blir supernova type 1a nå brukt til å måle de virkelig store avstandene i verdensrommet.

Læringsressurser

Stråling fra verdensrommet

Tilleggsstoff