Om filmen

Diktatoren var Charlie Chaplins første talefilm, og har med tiden blitt en av de største filmklassikerne i verden. Filmen ble laget i 1940, og er tydelig politisk i sin latterliggjøring av den tyske nasjonalsosialismen som rådet på denne tiden. Vi treffer diktator Adenoid Hynkel som er faretruende lik Adolf Hitler. Hynkel er leder for landet Tomania, og hans største ønske er å få verdensherredømme. Den jødiske barbereren, som er prikk lik Hynkel, prøver på sin side å unngå forfølgelse fra diktatoren. Med parodier og komikk stiller Chaplin spørsmål ved grunnholdningene til nazismen. Diktatoren ble nominert til fem Oscar i 1941, blant annet for beste film.

Ikke bare slapstick

Selv om Diktatoren først og fremst er en komedie, er filmen både viktig og modig når man vet hvordan verdenshistorien senere utviklet seg. Den generelle amerikanske holdningen var i 1940 at Hitler bare var en klovn som man måtte le av, heller enn en plage man burde frykte. Det var først senere at det gikk opp for amerikanerne hvilken trussel Hitler faktisk var. Politisk stilte USA seg nøytrale til verdenskrigen som utspant seg i Europa i 1940, og filmstudioene var skeptiske til å støtte opp om en film som var tydelig i sin kritikk av nazismen. Chaplin måtte derfor finansiere brorparten av Diktatoren selv. USA kom først med i andre verdenskrig etter det japanske angrepet på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor i desember 1941.

Kontroversielt filmgeni

Charlie Chaplin (1889–1977) er for mange sidestilt med sin rolle som Landstrykeren. Denne litt klumsete figuren med bart og bowlerhatt, stokk, for store bukser og sko er blitt ikonisk og synonymt med stumfilmens glansdager. Chaplin og hans slapstick-filmer ble raskt populære i USA, og etter første verdenskrig var Chaplin en av de mest populære stumfilmskuespillerne i landet. Chaplin skrev, produserte, regisserte, spilte og komponerte etterhvert også musikken til de fleste av filmene sine selv, og mange av filmene hans ble enorme suksesser.

Chaplin har i sine filmer alltid rettet et empatisk blikk mot taperne i samfunnet. Han tematiserte ofte klasseskiller, fattigdom og industrialiseringens skyggesider. I Diktatoren retter han blikket mot storpolitikken, og tar et oppgjør mot nazismen og antidemokratiske krefter.

Etter hvert ble Chaplin selv anklaget for å drive uamerikansk virksomhet. Amerikansk politisk ledelse hevdet at Chaplin hadde venstreradikale og kommunistiske tanker. Han ble derfor, etter en London-premiere i 1952, nektet innreise til USA igjen hvis han ikke samarbeidet med amerikansk etterretning. I protest bosatte Chaplin seg heller i Sveits fra 1953, og han bodde der til han døde i 1977.

Siden har flyttet, men du kan finne den her: