Polo kom til Kina via nordlige nomader i det femte århundret. Fra Tang-dynastiet finnes det flotte skulpturer av kvinner som spiller polo.

Under Song-dynastiet (960–1279) ble militære tradisjoner, eller wǔ 武, svekket til fordel for et mer sivilt styresett – wén 文. Den sivile embetsmannskulturen la større vekt på moralsk kultivering. «En herremann beveger munnen, og ikke hånden», eller Jūnzi dòng kǒu, bú dòng shǒu 君子动口,不动手, som det het. En del tradisjonelle ballspill forsvant. Det var da at skikken med å binde kvinners føtter begynte å spre seg, noe som var typisk for den samfunnsmessige tenkemåten på den tiden.

Under Ming-dynastiet (1368–1644) ble det utviklet forskjellige former for kampsport, som tàijí 太极, wǔshù 武术 og gōngfu 功夫. Felles for dem er at det er like viktig å legge vekt på mental styrke som fysisk utfoldelse. I den nyere skrivemåten «kung-fu» er gōngfu blitt brukt som en populær betegnelse for mer ekspressive former for wǔshù, «stridskunster».

Forskjellige vestlige innflytelser

Moderne sportslige sysler fra Vesten kom til Kina i to omganger. Første gang rundt forrige århundreskifte, inspirert av KFUM (Kristelig forening for unge menn), som hadde slått rot i Kina gjennom virksomheten til vestlige misjonærer. Dette var i de siste årene av keisertiden, da Kina nedsettende ble kalt «Asias syke mann». Samfunnsengasjerte kinesere på den tiden hadde ett overordnet mål: å redde og aller helst styrke landet, blant annet gjennom fysisk fostring. Ordet for fysisk fostring på kinesisk er tǐyù 体育, som er en nyskapning som først ble til på japansk, taiiku.

Det var likevel få av de intellektuelle som anså fysisk fostring som viktig for å nå dette målet. En av dem som likevel tok til orde for det, var den unge Máo Zédōng 毛泽东. I en artikkel fra 1917 i det innflytelsesrike tidsskriftet Ny ungdom, Xīn qīngnián 新青年, tok han opp betydningen av fysisk fostring for fedrelandet.

Kropp og sjel

Vestlige oppfatninger av måten kineserne tradisjonelt forholdt seg til fysisk fostring på gikk i stor grad på holdninger blant den kinesiske eliten. Man overså det faktum at det fantes mer folkelige tradisjoner, som wǔshù, tàijí og qìgōng, der det fysiske og det mentale henger tett sammen. Disse tradisjonene har siden slutten av 1980-tallet opplevd en bred renessanse i Kina og kalles yǎng shēng 养生. Direkte oversatt betyr det «å fostre livet».

Den andre inspirasjonen til moderne sportslige sysler kom fra Sovjetunionen, etter at folkerepublikken ble opprettet i 1949. Idretten skulle tjene to politiske mål, nemlig å bygge opp folkets helse for å styrke nasjonen og å vise at det sosialistiske systemet var overlegent andre samfunnssystemer. I Kina resulterte det i at det ble lagt vekt på masseidrett, eller qúnzhòng tǐyù 群众体育, men også i at den kinesiske staten la til rette for å utvikle idrettsbroilere, noe de fremdeles driver med.

Fra «Vennskap først …» til kroppskultur

Under den siste delen av Mao-tiden ble konkurranseaspektet tonet ned, og slagordet på den tiden var Yǒuyì dìyī, bǐsài dì èr 友谊第一比赛第二 – «Vennskap først, deretter konkurranse.» Utenlandske studenter i Kina spøkte med denne holdningen og lanserte slagordet: Yǒuyì dìyī, jiéhūn dì èr 友谊第一, 结婚第二 – «Vennskap først, deretter ekteskap» – noe som i praksis var forbudt på den tiden.

Den kulturrevolusjonære holdningen til idrett endret seg raskt da de økonomiske og politiske reformene skjøt fart på 80-tallet. Masseidretten havnet mer i bakgrunnen, og konkurranse – jìngzhēng 竞争 – ble sentralt både i idretten og i samfunnet ellers. De siste 20–30 årene har idretten blitt mer preget av den forbruksfokuserte kulturen som har vokst fram. I dag er det svært populært med ulike former for jiànshēn 健身 – livsstilsbasert personlig kroppskultur.

Fra «ping-pong-diplomati» til olympiske leker

I 1971 spilte idrett en nøkkelrolle når det gjaldt å åpne forholdet mellom Kina og USA, ettersom Mao selv lot det amerikanske bordtennislandslaget få komme på besøk til Kina. Det var starten på det såkalte ping-pong-diplomatiet. Det bidro til at Kina samme høst ble medlem av FN, på bekostning av Taiwan.

Kinas holdning til De olympiske leker var lenge dominert av forholdet til Taiwan og den vaklende holdningen til Den internasjonale olympiske komité. Fra 1958 til 1979 boikottet Kina OL. Men under OL i Los Angeles i 1984 vant Kina sin første gullmedalje, og siden har det gått slag i slag.

OL-programmet består bare av to idrettsaktiviteter som er av ikke-vestlig opphav, nemlig judo (fra 1964 i Tokyo), taekwondo (fra 1988 i Seoul). Siden 80-tallet har kinesiske idrettsmyndigheter prøvd å få wǔshù godkjent som en idrett i olympisk sammenheng, men har så langt ikke fått gehør hos Den internasjonale olympiske komité.

Et nytt kapittel ble skrevet da Kina ble tildelt De olympiske sommerlekene i 2008, og dette blir videreført nå som Kina skal arrangere De olympiske vinterlekene i 2022.

Siden har flyttet, men du kan finne den her: