Hopp til innhold

  1. Home
  2. NorskChevronRight
  3. Språket som mulighetChevronRight
  4. Retorikk og argumentasjonChevronRight
  5. RetorikkChevronRight
  6. Fagbegreper fra retorikkenChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Fagbegreper fra retorikken

Ei kort oppsummering av sentrale fagbegreper.

Erna Solber med ryggen til foran en tilhørerskare. Foto.

Den retoriske situasjonen

Retoriske tekster er tekster som inneholder en argumentasjon og som skal overbevise. Når vi analyserer en retorisk tekst, tar vi utgangspunkt i den retoriske situasjonen, det vil si situasjonen der teksten blir skapt og formidla. Ifølge den romerske forfatteren og taleren Marcus Tullius Cicero (106–43 f.Kr.) er det fem elementer som definerer denne situasjonen:

  • taleren
  • emnet
  • tilhørerne
  • anledning / omstendigheter
  • språket

Etos, logos og patos

Det fins tre ulike måter å overbevise på:

  • ved å opparbeide troverdighet og vinne tilliten til publikum (etos)
  • ved å vekke de rette følelsene hos publikum (patos)
  • ved å presentere gode argumenter (logos)

Vi kaller disse tre måtene å overbevise på for retoriske bevismidler eller retoriske appellformer. Det er viktig å huske at taleren eller forfatteren alltid må ta hensyn til alle tre appellformene. Mangler en troverdighet eller evne til å vekke følelser, blir det vanskelig eller umulig å overbevise gjennom argumenter. Mangler en saklige argumenter, vil en også bli gjennomskua – iallfall etter hvert. Likevel kan én av appellformene dominere i en tale eller tekst. I så fall er dette et bevisst strategisk valg fra skriverens eller talerens side.

Kairos og aptum

Når vi skal vurdere om taleren eller skriveren har lyktes med formålet sitt, kan vi ta utgangspunkt i de retoriske begrepene kairós og aptum. De to begrepene er beslekta, men ikke helt like. Det greske ordet kairós kan oversettes med “det rette øyeblikket” eller “timing”. En erfaren og dyktig taler eller skribent klarer å se og utnytte det rette øyeblikket for å si eller skrive noe.

Begrepet áptum er henta fra latin og betyr “passende, velegna”. Begrepet omfatter mer enn øyeblikket eller situasjonen som noe blir sagt eller skrevet i. At noe er passende, betyr i retorisk sammenheng at det støtter opp under formålet med talen og bidrar til å overbevise. Talen må for det første ha en form (oppbygning, ordvalg, argumenter osv.) som passer til emne og formål. I tillegg må talen passe til talerens person, til publikum, til tid, sted og situasjon. Alt må stemme for at talen skal være virkningsfull.

Høystil, mellomstil og lavstil

Det kan også være nyttig å karakterisere stilen i en tekst, det vil si den gjennomgående tonen som preger teksten. Valg av ord og uttrykk er sterkt med på å prege stilen. I retorikken skiller vi tradisjonelt mellom tre stilnivåer:

  • Høystilen preges av en høytidelig uttrykksmåte og en bevisst bruk av språklige virkemidler. Denne stilen brukes sjelden i dag, men vi kan finne den i formelle sjangrer som prekener og hyllesttaler, eller for eksempel i dikt.
  • Mellomstilen eller normalstilen er den vanlige, saklige stilen som vi finner i aviser, lærebøker og i hverdagsspråket.
  • Typisk for lavstilen er en uformell og muntlig uttrykksmåte, med bruk av for eksempel humor, slang eller bannord.

Oppbygningen av en tale

Når du skal analysere en tale, kan det lønne seg å se nærmere på oppbygningen. Gode talere følger ofte den klassiske grunnoppskrifta i talene sine. Denne oppskrifta er over 2000 år gammel, men den fungerer helt utmerket den dag i dag. Vi tar her med de latinske navna også, men i dette tilfellet holder det fint om du kjenner de norske begrepene og vet hvordan en klassisk (forsvars)tale bygges opp!

Innledning (exórdium)

Innledningen har som mål å vinne tilhørernes oppmerksomhet og sympati slik at de er villige til å lytte til budskapet.

Saksframstilling (narrátio)

Når tilhørerne er klare til å lytte, gjør en kort rede for saken og bakgrunnen for den. Saksframstillinga skal være kort og klar, hendinger eller historikk bør presenteres i kronologisk rekkefølge.

Argumentasjon (argumentátio)

Taleren presenterer først standpunktet sitt og argumentene som støtter opp under det. Deretter kan en ta for seg opplagte motargumenter og tilbakevise dem, men egne argumenter skal alltid få størst plass i talen.

Avslutning (perorátio)

I avslutningen kan en kort sammenfatte og minne tilhørerne om de viktigste poengene. Talen kan med fordel avsluttes med ei oppfordring eller formaning.

Læringsressurser

Retorikk