1. Home
  2. NorskChevronRight
  3. Språkhistorie og språkpolitikkChevronRight
  4. Fra norrønt til moderne norskChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Fra norrønt til moderne norsk

Det norske språket hører til den indoeuropeiske språkfamilien. Men språket har endret seg mye fra norrøn tid og fram til i dag.

Mann studerer stein med runer. Foto.
Inskripsjoner på runesteiner og runepinner forteller om språket i Norge i norrøn tid. Her studerer førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Terje Spurkland, en runestein fra Tune i Østfold.

Norsk – et indoeuropeisk språk

Det norske språket hører til den germanske greina av den indoeuropeiske språkfamilien. Språkforskerne mener at språka i denne språkfamilien har utviklet seg fra et felles indoeuropeisk grunnspråk. Det fins flere teorier om når og hvor det indoeuropeiske urspråket blei talt. Mange mener at de opphavlige indoeuropeerne bodde i et steppeområde nord og øst for Svartehavet minst 3 500 år f.Kr.

Vi har ingen skriftlige kilder som viser hvordan dette indoeuropeiske språket så ut, men språkforskerne har prøvd å rekonstruere det ved å undersøke og sammenlikne både levende og døde enkeltspråk i språkfamilien.

Dersom du klikker på språktreet nendenfor, kan du se og lytte til andre språk enn norsk som hører til den germanske greina av indoeuropeisk:

Urnordisk – den tidligste forma for nordisk språk

Den tidligste forma for nordisk språk kaller vi urnordisk. Dette språket finner vi bevart i korte runeinnskrifter, de eldste fra ca. 200 e.Kr. Typisk for urnordisk var blant annet at orda var lange, vokalrike og klangfulle, med langt flere stavinger enn i moderne norsk:

urnordisk HarabanaR > moderne norsk Ravn

urnordisk Stainawarijar > moderne norsk Steinar

Fra urnordisk til norrønt

Mellom 500 og 700 e.Kr. forandrer det urnordiske språket seg kraftig. Disse to hundreåra danner overgangen fra den urnordiske til den norrøne språkperioden, som varer til ca. 1350 e.Kr. Språket som tales i Norge og på Island i denne perioden, kaller vi norrønt. Forskjellene mellom norrønt, gammeldansk og gammelsvensk er fremdeles små.

Vikingtid og gammelnorsk tid

Eldre norrøn tid, eller vikingtida, varer fra ca. 750 til ca. 1050 e.Kr. Perioden fra rundt 1050 til 1350 kalles yngre norrøn tid, eller gammelnorsk tid. De eldste eksemplene på norrønt språk finner vi i runeinnskrifter og skaldekvad som blei til på 800- og 900-tallet. Fra yngre norrøn tid fins det mange litterære kilder.

Øst og vest skiller lag

Den viktigste språkendringa i vikingtida er den såkalte monoftongeringa. En monoftong er det samme som en enkeltvokal, og med monoftongering mener vi ei språkendring der en diftong – en "tvelyd" som er satt sammen av to vokaler – går over til å bli en enkeltvokal.

I Danmark, Sverige og Østerdalen blir diftongene ei, au og øy monoftongert eller forenklet: ei blir til e, au blir til ø, øy blir til ø.

ei > e stein > sten, bein > ben

au > ø graut > grøt, grød, naud > nød

øy > ø øy > ø, høyre > høre

I resten av Norge, på Island og på Færøyene derimot fortsetter folk å bruke diftonger. Monoftongeringa skjer på 900-tallet, og den er årsaka til at vestlendinger den dag i dag sier draum og køyre, mens østlendinger sier drøm og kjøre. Med utgangspunkt i monoftongeringa deler vi de nordiske språka inn i vestnordisk (norrønt, islandsk og færøysk) og østnordisk (svensk og dansk).

Ny tro og nytt skriftsystem

I perioden 900–1000 e.Kr. blir Norge samlet til ett rike. Felles lovverk, felles forsvar og en ny felles religion, kristendommen, binder riket sammen. Med kristendommen kommer det skrivekyndige folk til Norge. De skriver først på latin og bruker det latinske alfabetet. På den måten kommer mange greske og latinske ord inn i det norrøne språket. Etter hvert blir også norrønt tatt i bruk som skriftspråk.

I denne videoen hører du norrønt slik en tror det blei uttalt mot slutten av 1100-tallet. I rollene som både far og sønn møter du språkviter Arne Torp!

Import og eksport av ord

Vikingene reiste over store områder og blei kjent med mange fremmede språk – fra nært beslektede som (gammel)frisisk og gammelengelsk til svært fremmede som arabisk og tyrkisk. De tok med seg fremmede lånord hjem, men eksporterte samtidig norrøne ord til andre europeiske språk, for eksempel engelsk.

Det norrøne ordet klædi er et frisisk låneord.

Det engelske ordet window kommer av det norrøne ordet vindauga.

Fra 1200-tallet og utover fikk stadig flere lavtyske ord plass i det norrøne språket. De som "lånte bort" orda, var hanseatene, kjøpmenn fra nordtyske byer som samarbeidet om å trygge sine varer, skip og interesser, og som dreiv utstrakt handelsvirksomhet også i Norge.

På 1400-tallet er mye av særpreget ved det norrøne språket på vei ut. Da som nå liker den eldre generasjonen dårlig at de unge slurver med uttalen!

Eksempel på språket i Norge på 1400-tallet.

Fra bøyingsspråk til ordstillingsspråk

Moderne norsk er et ordstillingsspråk, det vil si at det først og fremst er ordas plassering i setninga som viser hvilken funksjon de har. I norrønt er ordstillinga mye friere, og orda står ofte plassert på en måte som virker overraskende for en moderne leser.

I moderne norsk plasseres setningsledda vanligvis i rekkefølgen subjekt – verbal – objekt. I norrønt kan setningsledd plasseres på flere måter:

"Gísli elskar Aud " og "Aud elskar Gísli " = Gisle elsker Aud

"Audr elskar Gísla" og "Gísla elskar Audr" = Aud elsker Gisle

Men for en norrøn språkbruker var ikke dette noe problem. Kasusbøying og verbbøying sørget for at man til enhver tid visste hvilke ord som hørte sammen, og hva som var subjekt og objekt i setninga.

Eksempel

Gaf Sigrídr dróttning honum gullhring miklan

Ordrett oversetting:
Ga Sigrid dronning ham gullring stor.
= Dronning Sigrid ga ham en stor gullring.

Det norrøne språket kjennetegnes av at mange ordklasser kan bøyes, det vil si at orda får lagt til bestemte endinger. Det er endingene som avgjør hvilket setningsledd vi har med å gjøre. Substantiv, adjektiv, personlige pronomen, bestemmerord og verb er eksempel på ordklasser som kan bøyes.

I moderne norsk finner vi fortsatt rester av denne ordbøyinga. Vi bøyer for eksempel substantiv i entall og flertall, og vi bøyer verb i tid. Men i norrønt blir verba i tillegg bøyd i person og tall. Da er det subjektet som styrer hvilken form verbet skal stå i.

Læringsressurser

Språkhistorie og språkpolitikk

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?
SubjectEmne

Læringssti

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Kildemateriale

  • SharedResourceDelte ressurser

    Om vort Skriftsprog

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff
  • Det er ikke noe kjernestoff for kildemateriale.