Hopp til innhold

  1. Home
  2. NorskChevronRight
  3. Tekst i kontekstChevronRight
  4. Humanisme og renessanseChevronRight
  5. Utdrag fra DekameronenChevronRight
SharedResourceDelte ressurser

Kildemateriale

Utdrag fra Dekameronen

Unge jenter i vakre kjoler og en musiker med lut. Maleri.
En fortelling fra Dekameronen (A Tale from the Decameron), malt av John William Waterhouse i 1916.

Denne novella er hentet fra samlinga Dekameronen av den italienske forfatteren Giovanni Boccaccio (1313–1375). I peståret 1349 flykter ti unge fra byen Firenze og drar ut på landet for å unnslippe epidemien. Der underholder de hverandre med historier: Hver enkelt må fortelle ei historie hver eneste dag. På ti dager blir det ti ganger ti historier, i alt hundre noveller.

Utdrag fra Dekameronen av Giovanni Boccaccio

0:00
Utdrag fra Dekameronen av Giovanni Boccaccio

Første dag, tredje historie

Sultan Saladin prøver å lokke jøden Melkisedek i en felle. Melkisedek redder seg ut av situasjonen ved å fortelle historien om de tre ringene.

Da Neifile igjen tiet og alle hadde rost historien hennes, oppfordret dronningen Filomena til å tale. Filomena begynte:

«Neifiles fortelling minner meg om den farlige situasjonen som en jøde en gang befant seg i. Siden vi alt har har talt om Gud og om vår sanne tro på sømmelig vis, kan det neppe være upassende om vi nå nedlater oss til å fortelle om menneske- nes skjebner og handlinger. Derfor vil jeg fortelle denne historien, som kanskje vil bidra til at dere er mer forsiktige neste gang dere får spørsmål rettet mot dere.

Vær nemlig viss på én ting, kjæreste venninner, at på samme måte som uforstand og dårskap røver fra mang en lykken og styrter ham i dyp elendighet, så redder klokskapen den vise fra stor fare og gir ham fullkommen trygghet og ro. Det finnes mange eksempler som viser at uforstand i sannhet ofte leder fra lykke til ulykke, vi behøver ikke fortelle om dem nettopp nå fordi de hver dag utspiller seg rett foran øynene våre. Men hvordan klokskap kan hjelpe, vil jeg vise dere i følgende korte historie, slik jeg har lovet.»

«Sultan Saladin var en særdeles modig mann. Ikke bare løftet heltemotet hans ham fra ringe kår opp til sultantronen av Babylon, det gav ham også mangfoldige seiere over sarasenske og kristne fyrster. Men tallrike kriger og en prangende livsførsel hadde sørget for at skattkammeret hans var tomt, og da han uventet trengte nye store pengesummer, visste han ikke hvordan han kunne få tak i pengene så raskt som nødvendig.

Da kom han til å tenke på en rik jøde ved navn Melkisedek, som var pengeutlåner i Alexandria. Saladin var sikker på at Melkisedek ville være i stand til å hjelpe ham, men han visste også at utlåneren var så gjerrig at han aldri frivillig ville ha gått med på å låne ham penger. Vold ville Saladin ikke bruke, men han var bestemt på at jøden skulle hjelpe ham, uansett om han nå var villig til det eller ikke. Derfor prøvde han å finne et påskudd for å kunne tvinge Melkisedek på lovlig vis.

Til slutt lot han kalle Melkisedek til seg, tok ham imot på det vennligste, bød ham sette seg ned ved siden av seg og talte: ‘Min venn, jeg har allerede hørt fra mange hold at du skal være vis og eie dyp innsikt, særlig i religiøse spørsmål. Nå vil jeg gjerne vite av deg hvilken av de tre religionene du ser på som den sanne, den jødiske, den sarasenske eller den kristne?’

Jøden var i sannhet en vis mann. Han oppfattet straks at Saladin stilte den slags spørsmål bare for å sette ham fast. Han skjønte også at Saladin ville oppnå hensikten sin uansett hvilken av religionene han ville velge å framheve som den sanne. Derfor brukte han nå all sin skarpsindighet for å finne det uangripelige svaret han så sårt behøvde. Plutselig kom han på hva han skulle si, og begynte:

‘Min herre, spørsmålet som du legger frem for meg, er både vakkert og dypsindig; men skal jeg si hva jeg synes om saken, må jeg fortelle deg en liten historie, som du straks skal få høre. Jeg minnes at det for lenge siden levde en rik og fornem mann som eide en vidunderlig og kostbar ring. Denne ringen betød mer for ham enn alle de andre utsøkte juvelene i hans skattkammer.

For å yte ringens verdi og skjønnhet rettferdighet, og for å sikre at den ville forbli i familiens eie i all fremtid, bestemte han at den av hans sønner som han gav ringen, skulle regnes som hans arving og for alltid hedres som den fremste blant dem. Den første mottakeren av ringen handlet på omtrent samme måte som hans egen far hadde gjort. Kort sagt, ringen gikk fra hånd til hånd over til mange etterkommere.

Men til slutt kom ringen i hendene på en mann som hadde tre sønner, alle sammen vakre, dydige og lydige overfor faren sin. De unge kjente til ringens historie, og siden hver enkelt av dem gjerne ville være den fremste blant sine egne, bad alle tre på det mest innstendige sin gamle far om ringen.

Den snille mannen elsket alle tre sønnene like høyt og klarte ikke å velge ut én blant dem. Dermed lovet han hver enkelt av dem at han skulle få ringen, og prøvde å finne en måte å gjøre dem alle fornøyd. Til slutt bad han i all hemmelighet en dyktig gullsmed om å lage to nye ringer, som begge liknet så veldig på den første at ikke engang han som hadde gitt oppdraget, klarte å skille ut den rette.

På dødsleiet kalte han til seg sønnene enkeltvis og gav hver av dem en ring. Etter farens død gjorde så alle tre sønnene krav på arven og førsteretten, og for å rettferdiggjøre kravet viste de frem ringen de hadde fått. Men ringene lignet så mye på hverandre at ingen klarte å se hvilken av dem som var den rette. Spørsmålet ble derfor aldri avgjort, det står ubesvart den dag i dag.

Derfor sier jeg deg det samme, herre, om de tre religionene som Gud Faderen har gitt til de tre folkene, og som du har spurt meg om: Hvert av disse folkene tror at det eier hans arv og sanne lov og at det følger hans bud. Men hvilket folk som virkelig eier den rette loven, det er ikke avgjort, på samme måte som heller ikke spørsmålet om ringene er det.’

Da Saladin skjønte hvor snedig jøden hadde klart å unngå snaren han hadde lagt ut for ham, bestemte han seg for å fortelle ham rett ut hva det var han ville. Han innrømmet til og med hva han hadde tenkt å gjøre dersom Melkisedek ikke hadde klart å komme opp med et så snarrådig svar. Jøden imøtekom Saladins ønsker i alt, og Saladin ikke bare betalte tilbake lånet i sin helhet, han overøste Melkisedek med gaver, forlenet ham med ære og anseelse og behandlet ham for all tid som en venn.»

Ordforklaring

sarasensk = muslimsk

Kilde

Les mer

Giovanni Boccaccio, Das Dekameron, Übers. von Karl Witte. Bd. 1, Leipzig 1859. S. 49–53; publisert på skolenettsidene til Gymnasium Borckhorst. Oversettelse til norsk ved Marion Federl

Læringsressurser

Humanisme og renessanse

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?
SubjectEmne

Læringssti

SubjectEmne

Fagstoff

  • SubjectMaterialFagstoff

    Renessansen - oppgangstid i Europa

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff
  • SubjectMaterialFagstoff

    Helvete før og nå

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff
SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Kildemateriale