1. Home
  2. NorskChevronRight
  3. Tekst i kontekstChevronRight
  4. Romantikk og realismeChevronRight
  5. Kritisk realisme i Henrik Ibsens forfatterskap ChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Kritisk realisme i Henrik Ibsens forfatterskap

Et dukkehjem, En folkefiende og Gengangere er typisk for den litterære retningen som kalles kritisk realisme. Her tar Henrik Ibsen opp spørsmål som er aktuelle og til kontroversielle også i vår tid.

Maleri med portrett av Henrik Ibsen. Foto.
Henrik Ibsen malt av Edvard Munch i 1898

Henrik Ibsen – fra nasjonalromantikk til modernisme

Ibsens forfatterskap kan deles i fire faser:

  1. Til å begynne med skrev Ibsen historiske dramaer i nasjonalromantisk ånd. Motivene var hentet fra norsk historie, og handling og konflikter utspiller seg i en fjern fortid. Et sentralt tema i flere av disse dramaene er tanken om samfølelse og nasjonal selvstendighet, og heltene er staute nordmenn som kjemper for land og folk.
  2. Men fra og med Brand (1866) skrev Ibsen det vi kaller idédramaer – tekster der han tar opp eksistensielle temaer og spørsmål. Han skrev blant an¬net om tro og tvil, om identitet og mangel på identitet.
  3. Dernest ble han en del av det moderne gjennombruddet i norsk litteratur og samfunnsdebatt med sine realistiske samtidsdramaer.
  4. Fra midten av 1880-årene ser vi at Ibsens persongalleri blir mer sammensatt og nyansert. Han gjør et dypdykk i livsvilkårene til den moderne kvinne og mann, og med de såkalte symboldramaene introduserer han symbolismen og modernismen i norsk dramatikk.

Samtidsdramaer og kritisk realisme

Det moderne gjennombruddet og kritisk realisme er for norsk litteratur nærmest synonymt med Ibsen og hans samtidsdramaer:

  • Samfundets Støtter (1877)
  • Et Dukkehjem (1879)
  • Gengangere (1881)
  • En Folkefiende (1882)

I disse tekstene utfordrer Ibsen tradisjonelle verdier og normer som han mente var undertrykkende og hyklerske. Tanken var at menneskene – både mann og kvinne – måtte få leve i frihet og sannhet.

Et Dukkehjem

I dramet Et Dukkehjem er det Nora som må ta et oppgjør med sitt eget liv. Ektemannen omtaler Nora som lerkefuglen sin, han ser på henne som ei lekedokke, ikke som et voksent og likeverdig menneske. Men også Nora selv spiller rollen om lerkefugl etter beste evne, helt til det går opp for henne at hun ikke er mer for mannen sin enn nettopp det. Da forlater hun mann og barn for å finne seg selv.

Scene fra Ibsens drama "Et dukkehjem". Foto.
Scene fra Ibsens drama "Et dukkehjem"

Et Dukkehjem vakte sterke reaksjoner da stykket ble framført. På tyske scener nektet de å sette opp stykket om ikke Ibsen endret slutten. At Nora gikk fra både mann og barn, ble for mye å svelge for publikum. Dramet var også et innlegg i samtidsdebatten om gifte kvinners stilling. Gifte kvinner var juridisk umyndige, det var mannen som bestemte i økonomiske spørsmål. Han hadde også rett til å avgjøre hvordan barna skulle oppdras, og hvor familien skulle bo. Loven bekreftet at kvinner ble regnet som store barn, ikke som voksne.

Gengangere

I dramet Gengangere møter vi fru Alving, som mange ser på som Noras motstykke. Fru Alving er kvinnen som har holdt ut i et ekteskap der fasade var viktigere enn kjærlighet, omsorg og sannhet. Ektemannen hennes er død, men fortsatt jobber hun hardt for å skjule sannheten om livet han førte. Først da sønnen kommer hjem syk av syfilis – en arv etter farens utsvevende liv – rakner alt. Barnehjemmet hun har bygd i mannens navn, brenner ned, og til slutt hjelper hun sønnen med å ta livet sitt. Dramet ble slaktet i pressen – noen sammenliknet det med «en åpen kloakk».

I Gengangere spiller arv og miljø en sentral rolle, her finnes ikke lenger noen tro på at menneskene kan søke frihet. Fru Alving finner ikke veien ut slik Nora gjorde.

Se gjerne noen klipp fra fjernsynsteaterets oppsetting av Gengangere (1962)

Fra kritisk realisme til modernisme

Hedda Gabler, hovedpersonen i dramaet med samme tittel, er på mange måter et eksempel på en moderne kvinne. Hun er en av de mest mystiske kvinnene hos Ibsen, vakker og omsvermet, kravstor og egenrådig, men også et offer for samtidas konvensjoner og for egne idealer.

Elever ved Vågsbygd videregående skole i en scne fra Hedda Gabler

Hedda er en kvinne som er opptatt av fasade og konvensjoner – og hun har høye idealer. Hun stiller store krav til seg selv, til menneskene rundt seg og til livet generelt. Fallhøyden blir derfor stor når hun opplever at ingen av mennene rundt henne lever opp til hennes idealer. Hedda finner heller ingen mening i rollen som hustru i et borgerlig fornuftsekteskap. Hun vil noe annet, noe mer, men samtidas kjønnsroller og samfunnsnormer gjør det umulig for henne å finne en selvstendig identitet og skape seg et meningsfullt liv.

Samtidig som Hedda ønsker seg menneskelig nærhet, holder hun alle på avstand. Hun vil gjerne få oppleve å være til nytte, men ingen trenger henne egentlig. Et sted i teksten sier hun at det eneste hun duger til, er å kjede seg til døde. Mangelen på mening i eget liv, kombinert med sjalusien på forholdet mellom Ejlert Løvborg og Thea Elvsted, gjør henne manipulerende og destruktiv.

Både i samtida og seinere har en fokusert mye på Ibsen som en realistisk forfatter som satte problemer under debatt. Men med Hedda Gabler og de andre stykkene fra 1890-årene peker Ibsen i større grad fram mot et mer modernistisk teater. Han setter blant annet søkelyset på flere av modernismens problemstillinger, som opplevelsen av meningstap og isolasjon, av fremmedgjøring og mangel på identitet.

Læringsressurser

Romantikk og realisme

SubjectEmne

Læringssti

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Vurderingsressurs

SubjectEmne

Kildemateriale