1. Home
  2. NorskChevronRight
  3. Tekst i kontekstChevronRight
  4. Folkediktning og samtidsteksterChevronRight
  5. Den gylne tida og hvordan den tok sluttChevronRight
SharedResourceDelte ressurser

Kildemateriale

Den gylne tida og hvordan den tok slutt

Det sørsamiske eventyret "Den gylne tida og hvordan den tok slutt" gjenfortalt av Kirsti Birkeland.

Grønne gardiner av blafrende nordlys.

Den gylne tida og hvordan den tok slutt

Da Jupmele, Gud, skapte verden, gjorde han den god og vakker på alle vis. Fjella blei kledd med gull og sølv. I dalene sprang blomstene fram, og fuglene sang overalt. I skogen var hvert eneste blad friskt og grønt, og det fantes ikke ei vissen grein.

Mat var det nok av: Trærne bar ikke frukter, men kokt kjøtt og ost vokste på greinene, og i stammene rant den feite marg. På lyng og busk lavet det av bær, og kildene som sprudlet overalt, var fulle av søt melk. I floder og bekker sto fisken tett. Det var bare å ta det en trengte. Ingen visste hva arbeid var.

Jupmele ga verden til Sola, sønnen sin, og satte ham til å vokte den fra sin plass på himmelen. Der sola rår, må mørket vike. Der fins ikke kulde, ikke natt, ikke sorg.

I dette herlige landet bodde det to brødre: den fromme og gode Naevie, og Adtjis, som var heftig, grisk og ikke eide skam i livet. Det fortelles at Sola syntes så godt om Naevie at han ga ham datteren sin til kone og kalte henne Naevie-ietnie. Adtjis fikk den som passet best til ham, Adtjis-ietnie. Hun kom fra underjorda og hersket over alle sykdommer. Dem tok hun med seg opp i en sekk.

Verden hadde overflod av alt, og alle mennesker hadde fått det for intet. Men latskap avler ondskap, og en dag våknet griskheten i Adtjis' hjerte: Han ville eie jord, og han ville sette gjerde rundt det han eide. Han gikk til Naevie og sa:

– La oss dele jorda likt mellom oss, så hver kan eie sitt.

– Hvorfor det? sa Naevie – Her er nok av alt, og det er rett å ha det sammen. Men Adtjis ga seg ikke, og til sist lot Naevie ham få det som han ville.

Det gikk ikke lenge før Adtjis syntes han hadde fått for lite. Han flyttet gjerdet lenger inn på Naevies side. Naevie sa ingenting. Han bare lot det skje. Men snart kastet Adtjis igjen blikket over gjerdet. Han syntes alt Naevie hadde, var bedre enn hans eget. Og så flyttet han gjerdet enda lenger inn over brorens land.

Den gode Naevie ville ennå ikke trette med sin bror.

– Han har vel snart fått nok, tenkte han.

Og så sa han ingenting nå heller, men lot broren få beholde alt han hadde tatt. Til sist hadde Naevie bare en eneste melkekilde og ei gammetomt igjen for seg og sine.

Da tok mørket helt overhånd over Adtjis, og misunnelsen fikk slik makt at han greip ei reinsdyrkrone, slo til Naevie med den og drepte ham.

I det samme løsnet et fryktelig skrik i skogen. Det slo mot berget og vokste, og mørket slokte alle lys. Uhyggelige skikkelser flagret fram fra sprekker og kløfter, opp av myrer og vann. Adtjis-ietnie lo og tok fram sekken som hun hadde alle sykdommene i. Hun løste opp snoren og slapp dem ut over verden. Snart luktet det død av vannet og sorg av skogen. Fuglene orket ikke å fly, og fiskene veltet seg med buken opp. Menneskene begynte å slåss. Mennene sjanglet skamløse omkring, og kvinnene drepte barna sine.

Menneskene hadde ikke tålt rikdom og gode dager da de fikk det for intet. Sola vendte seg bort og gråt.

Da Jupmele så hva Adtjis hadde gjort, blei han både bedrøva og vred. Alle hans gaver var ikke blitt til velsignelse for menneskene.

Jupmele steig ned på jorda. Han hentet melka fra den siste kilden, kjøttet i det siste treet og fisken fra den siste kulpen i elva. Nå ville han gjemme gavene så ingen fikk tak i dem uten ved hardt arbeid.

Så vrengte Jupmele fjella og gjemte gullet og sølvet under steinen. Kjøttet fordelte han på dyras kropper, og av melka la han noe i hvert jur. Fisken ga han finner å svømme med. Så ga han alle sammen angst for menneskene og evne til å flykte fra dem.

Slik blei livet vanskelig for menneskene. Fra nå av måtte de streve og slite om de skulle klare seg.

Men Jupmele ville at menneskene skulle huske Naevie og den gylne tida. Derfor lot han skjegget på reinsbukken vokse seg langt og ga det Naevies navn. Ingenting er varmt og mykt som Naevie. Ingenting i verden gjemmer så mye lys i seg. Menneskene legger Naevie under småbarnet i komsa for at det skal ligge godt.

Og Jupmele lovte at om menneskene blei gode som Naevie, da skulle den gode tida komme tilbake, og alt skulle bli som før han veltet om jorda.

Sola vokter verden fra sin plass på himmelen. Så lenge sol lyser, kan vi håpe ...

Læringsressurser

Folkediktning og samtidstekster

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?
SubjectEmne

Læringssti

SubjectEmne

Fagstoff

  • SubjectMaterialFagstoff

    Legendeviser

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff
  • SubjectMaterialFagstoff

    Historiske viser og ridderviser

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff
  • SubjectMaterialFagstoff

    Trollviser, dyreviser og skjemteviser

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff
  • SubjectMaterialFagstoff

    Gammelstev

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff
  • SubjectMaterialFagstoff

    Nystev

    Tilleggsstoff
    AdditionalTilleggstoff
SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Kildemateriale