1. Home
  2. NorskChevronRight
  3. Språket som systemChevronRight
  4. TalemålChevronRight
  5. MålmerkerChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Målmerker

Et målmerke er et språklig trekk som særmerker en dialekt. Dialektforskerne bruker slike felles kjennemerker for å å dele inn de norske dialektene i grupper.

Det er vanlig med en firedeling av de norske dialektene:

  • østnorsk
  • vestnorsk
  • trøndersk
  • nordnorsk

Vi kan også dele norske dialekter inn i to hovedgrupper med utgangspunkt i tonegang og trykkplassering. Grovt sett regner vi da Østlandet og Trøndelag som østnorsk, mens Sørlandet, Vestlandet og Nord-Noreg blir regnet som vestnorsk.

Ni viktige målmerker

Vi skal nå se nærmere på i alt ni viktige målmerker. Videoklippa er en introduksjon, mens fagteksten gir deg mer utdypende informasjon. Fagperson i videoklippa er Unn Røyneland, språkforsker ved Universitetet i Oslo.

I filmen «Norske målmerker del 1» lærer du om tonegang, tjukk l, skarre-r og rulle-r, palatalisering og nektingsadverbet ikke.

1. Tonegang

Når vi snakker, holder vi ikke den samme tonehøyden hele tida. Tonen er snart lav, snart høy, og den kan stige eller falle. Setnings-melodien i vårt eget talemål er vi så vant med at vi ikke oppfatter den som melodi i det hele tatt. Men straks vi hører en dialekt med en annen tonegang, legger vi merke til den. Da sier vi gjerne at folk "synger" på dialekten sin. Men i utgangspunktet synger vi altså like mye alle sammen, bare på forskjellig vis.

Selv om vi lett kan høre forskjellene i ord- og setningsmelodi, kan det være vanskelig å forklare presist hva forskjellene består i. Vi skal her se på to fenomener som vi kan studere i enkeltord, nemlig ordmelodi og trykkplassering.

Les om ordmelodi og trykkplassering

Trykk

Når vi uttaler enkeltord eller setninger, får noen stavinger større vekt enn andre. Vi sier at disse stavingene får trykk, mens de andre stavingene er trykklette. Når et ord opptrer alene, får det alltid trykk. I en setning derimot er det bare de ordene som taleren framhever som viktige, som får trykk.

Ordmelodi

Tett sammen med trykk hører tonegangen, det vil si ordmelodien. I Norge har de fleste dialektene to ulike ordmelodier. Dette er til en viss grad en språklig luksus, for en kan godt gjøre seg forstått uten å beherske disse ordmelodiene. Men i noen tilfeller kan ordmelodien faktisk hjelpe oss å avgjøre hva et ord betyr. Se på disse eksemplene:

  • lyset – (å) lyse
  • bønder – bønner
  • gjenta – jenta


Dersom du bor i Oslo, vil du uttale disse ordparene slik som illustrasjonen nedenfor viser. (Punkt markerer at tonen er jevn, mens streken markerer at den er fallende. Plasseringen i rutene oppgir om tonen er høy eller lav.)

Tonelag østnorsk. Illustrasjon.
Tonelag austnorsk

Snakker du derimot Tromsø-mål, er tonegangen slik:

Tonelag vestnorsk. Illustrasjon.
Tonelag vestnorsk

I østnorsk uttaler en de trykktunge stavingene jevnt over med en lavere tone enn de trykklette. I vestnorsk er det motsatt: Der får de trykktunge stavingene en høyere tone enn de trykklette. Med utgangspunkt i dette kaller vi de østnorske dialektene for lavtonemål og de vestnorske dialektene for høytonemål.

Trykkplassering

I norsk er hovedregelen for trykkplassering at første staving i ordet skal ha trykk. Men det fins mange unntak. Blant annet har vi mange lånord i norsk som opphavlig har trykk på andre stavinger enn den første, for eksempel banan, bensin, sjokolade, stasjon, Ferrari. I vestnorske og i nordnorske dialekter er disse trykkforholdene stort sett bevart. Det samme gjelder for standard østnorsk, det bokmålsnære talemålet i Oslo-området.

På Østlandet ellers og i Trøndelag finner vi at trykket har blitt "fornorsket". Lånord får her konsekvent trykk på første staving, og uttalen følger med dette hovedregelen for uttalen av norske ord: banan, bensin, sjokolade, stasjon, Ferrari.

2. Tjukk l

Et annet viktig målmerke er såkalt tjukk l. Denne språklyden finner vi først og fremst i østnorske og trønderske dialekter. En regner med at lyden oppstod en gang på 1300-tallet. På den tida begynte folk å uttale i ord som garð og l-lyden i ord som dal på en ny måte.

Den tjukke l-en er strengt tatt ikke er noen l-lyd i det hele tatt, men en retrofleks, det vil si en lyd som vi uttaler ved å bøye tungespissen oppover og bakover. (Ordet retrofleks betyr "bakoverbøyd".) Når vi uttaler en tjukk l, bøyer vi tungespissen opp- og bakover, for så å gjøre et raskt slag med den framover.

På det meste av Østlandet og i Trøndelag har en tjukk l både av l og av rd i ord som bord, jord, verda, bål, Ola, folk. I ytterkantene av området for tjukk l har en tjukk l bare av l, mens rd blir uttalt r. Tjukk l erstatter ikke vanlig l i alle sammenhenger. For eksempel har alle dialekter vanlig l i ord som begynner på l, samme om de ellers har tjukk l eller ikke: leite, liste, lur.

Mer om retroflekser

Ved siden av tjukk l fins det også andre tjukke lyder eller retroflekser. I østnorske, trønderske og nordnorske dialektar blir visse konsonantgrupper dratt sammen og uttalt med tungespissen bakover mot ganen. Det gjelder

  • r+s: Lars, bursdag
  • r+t: port, kart
  • r+d: ferdig, gardin
  • r+l: perle, dårleg
  • r+n: jern, garn
  • tjukk l+t: gult, malt

Disse retrofleksene har stort sett samme utbredelse som tjukk l. I tillegg finner vi retroflekser i hele Nord-Norge, også i de dialektene som ikke har tjukk l. (Men siden de ikke har tjukk l i Troms og Finnmark, har de heller ikke retrofleks i ord som gult, malt). I de dialektene som ikke har retroflekser, blir lydene uttalt hver for seg.

3. Skarre-r

Det er to måter å uttale r på, enten framme med tungespissen mot fortennene, eller bak i halsen. Den fremre lyden kaller vi rulle-r og den bakre skarre-r. Rulle-r-en er den opphavlige r-lyden i norsk, og den er fremdeles den mest utbredte.

Skarre-r-en kom trolig til landet på slutten av 1700-talet. Lyden har spredd seg kraftig siden den gangen, og i dag finner vi skarre-r i en sammenhengende stripe langs kysten fra Tvedestrand i sør til og med Florø på Nordvestlandet.

Les mer: Skarre-r på frammarsj

4. Palatalisering

Palatalisering kaller vi det når en konsonant blir uttalt med j-farge. Du har kanskje hørt visa om "en mainn med hainnhuinn i bainn"? Denne visa er skrevet på trønderdialekt, og j-lyden i mainn, hainnhuinn og bainn kommer av at trønderne presser oversiden av tunga mot den harde ganen når de skal uttale nn. Denne delen av munnhulen heter palatum på fagspråket.

Det er ikke bare nn som får ein palatalisert uttale, men også ll, dd og tt: mannj, ballj, reddj, stuttj. (Det er mest vanlig å markere palatalisering med en etterstilt j.) Og som du kan se på kartet, er det heller ikke bare trøndere som palataliserer konsonanter. Vi finner dette målmerket i så godt som hele området fra Nord-Norge og sørover til Sunnfjord og Mjøs-området.

5. Nektingsadverbet "ikke"

En annen god dialektmarkør er nektingsadverbet "ikke". Ordet blir uttalt ganske ulikt i de forskjellige delene av landet:

  • Formen ikkje gjelder for hele Vestlandet og for Sørlandet utenom Kristiansand.
  • Ikkje heter det også i Nord-Norge med unntak av Finnmark.
  • I Finnmark sier de ikke.
  • Formen ikke finner vi på Sørøstlandet, det vil si i Oslo-regionen og sørover på begge sider av Oslofjorden. Dessuten bruker en ikke i Kristiansand.
  • Helt sør i Østfold er formen ente eller inte.
  • Rundt Mjøsa og i flatbygdene på Østlandet sier de itte.
  • I Trøndelagsfylkene og noe ut på Nordmøre heter det itj.
I videofilmen "Norske målmerker del 2" får du en introduksjon til målmerka apokop, infinitivending, personlig pronomen i første person ental og flertall og bløte konsonanter

6. Apokope

Apokope kaller språkforskerne det når lyder og stavinger i slutten av ord blir "hogd av":

å spell, å søng, appokop, gutan

Apokope finner vi i Trøndelag og Nordland. Aller sterkest virker den i Salten-området i Nordland: "E sku' te Fausk' o' kjøp' kak' førr ei kron", kan det hete der.

7. Infinitivsendingen

Infinitivsendingen er et sentralt målmerke i tradisjonell dialektforskning. Infinitiven er grunnformen av verbet, det vil si den formen vi kan sette å foran: å skrive, å lese, å regne. I norske dialekter kan disse infinitivene ha ulik form. Noen steder sier de å lese, i andre deler av landet heter det å lesa, å læs, å lassa eller å låsså.
  • Infinitiv på -e
    I såkalte e-mål ender infinitiven alltid på -e: å vere, å sove, å skrive, å finne. E-mål finner vi blant annet på Sørlandet, på Nordvestlandet, i området rundt Bergen og i Troms og Finnmark. Også i standardtalemålet ender infinitiven på -e.
  • Infinitiv på -a
    I noen dialekter ender alle infinitivene på -a: å vera, å vita, å skriva, å finna. Disse dialektene kaller vi også for a-mål. Vi finner dem på Vestlandet fra og med Indre Sogn og sørover til Kvinesdal/Lista i Vest-Agder.
  • Infinitiv uten ending
    I mesteparten av Nordland fylke har alle infinitivene apokope, det vil si at endingen har falt bort. Her heter det å skriv, å læs, å lik, å kast, å bær, å vær.
  • Kløyvd infinitiv
    I de fleste dialektene på Østlandet får éi gruppe verb -a i infinitiv, den andre får -e. Det heter for eksempel å væra, å leva, å veta, men å skrive, å finne, å kaste. Vi sier derfor at dialekten har kløyvd (todelt) infinitiv.
  • Kløyvd infinitiv og apokope
    I Trøndelag har vi også et system med kløyvd infinitiv. Her får den ene verbgruppa -a eller : å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå. Den andre gruppa får apokope: å skriv, å finn, å kast.

Fordypning: Slik ble infinitiven kløyvd

Les litt

Ingen østlending som har kløyvd infinitiv i dialekten sin, kan forklare hvorfor han sier å væra og å komma, men ikke å skriva eller å kasta. Vi må faktisk gå helt tilbake til norrønt for å forklare fenomenet.

I norrønt endte alle infinitivene på -a. Men i dag er det altså slik at noen dialekter fortsatt har -a i infinitiv av alle verba, noen har gjennomgående -e og noen har gjennomgående apokope. Og så har vi dialektene på Austlandet og i Trøndelag, der infinitiven er kløyvd.

Dialektene på Østlandet

Vi ser først på østlandsdialektene. De verba som her fremdeles har a-ending, hadde i norrønt omtrent like sterkt trykk på begge stavingene. Vi kaller dem derfor også for jamvektsord. A-en i endingen ble bevart nettopp fordi endestavingen også hadde trykk. Eksempler på slike jamvektsord er å væra, å lesa, å sova, å kom(m)a.

I den verbgruppa som i dag har infinitiv på -e, lå trykket alt i norrønt bare på den første stavingen. Endestavingen var trykklett. Vi kaller disse verba for overvektsord. Den trykklette endestavingen fikk en mer "slapp" uttale, og vokalen gikk over fra a til e: å vaske, å skrive, å kaste.

Trøndersk

I Trøndelag har vi også kløyvd infinitiv. Jamvektsorda ender her på -a eller : å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå. I tillegg har de trønderske dialektene apokope. Apokopen rammer overvektsorda, som mister endingen sin: å skriv, å finn, å kast. .

Les mer

Ingen østlending som har kløyvd infinitiv i dialekten sin, kan forklare hvorfor han sier å væra og å komma, men ikke å skriva eller å kasta. Vi må gå helt tilbake til norrøn tid for å forklare fenomenet. Men vi har også bruk for noen kunnskaper om stavinger og trykkplassering i ord i moderne norsk.

Orda i det norske språket kan bestå av én eller flere stavinger. I alle orda er det likevel bare én staving som får trykk, mens de andre stavingene er trykksvake: å like, å forbruke, å oppmuntre, å kaste. I moderne norsk er dessuten alle trykksterke stavingene lange, det vil si at de enten har lang vokal (å līke, å forbrūke), eller mer enn én konsonant etter vokalen (å oppmuntre, å kaste). De trykksvake stavingene er korte.

I norrønt var systemet noe mer innfløkt. Her kunne trykksterke stavinger være enten lange eller korte. Korte var de når de hadde kort vokal med bare én etterfølgende konsonant: vĭta, lěsa, věra. De korte trykksterke stavingene "veide" mindre enn de lange, og de hadde derfor heller ikke like sterkt trykk. Dette fikk konsekvenser for talemålsutviklingen på Østlandet og i Trøndelag. Vi ser først på østlandsdialektene.

Dialektene på Østlandet

I norrønt endte alle infinitivene på -a, men i østlandsdialektene har bare de verba beholdt a-endingen som i norrønt hadde kort rotstaving. I disse orda var trykket nokså jevnt fordelt mellom rotstavingen og endestavingen. Derfor kaller vi dem også jamvektsord. A-en i endestavingen ble bevart nettopp fordi stavingen hadde noe trykk. Eksempler på slike jamvektsord er å vera, å lesa, å sova.

I de verba som i dag har infinitiv på -e, var rotstavingen lang allerede i norrønt, mens endestavingen var kort. Vi kaller disse verba for overvektsord fordi rotstavingen "veide" klart tyngre enn endestavingen. Den trykklette endestavingen fikk en mer "slapp" uttale, og vokalen gikk over fra a til e: å vaske, å skrive, å kaste.

Trøndersk

I Trøndelag gikk utviklingen enda lenger: Også her ble infinitiven kløyvd, men i tillegg virket apokopen på overvektsorda slik at de mistet den trykklette endingen sin helt: å skriv, å finn, å kast. Apokopen rammet ikke jamvektsorda fordi endestavingene i disse orda hadde trykk. De var ikke så utsatt for "avhogging" som de trykklette stavingene i overvektsorda.

Jamvektsorda i trøndersk ender på -a , noen steder på : å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå. Vokalen i rotstavingen er mer eller mindre "smittet" av vokalen i endestavingen ( å vera > å værra, å vårrå). Dette fenomenet kaller vi jamning på fagspråket. Også jamningen henger sammen med at begge stavingene i ordet hadde trykk. Slik kunne de lettere påvirke hverandre.

8. Personlig pronomen

Det personlige pronomenet i første person entall har en rekke ulike former i dialektene. Derfor fungerer det godt som målmerke.
I østlandsområdet heter pronomenet je eller , med forma jei i byene. I Molde og i Romsdalstraktene heter det i. Men den mest utbredte formen er e, eg, æ eller æg.

I flertall heter det vi i store deler av landet. Men på Sørvestlandet, på Sørlandet og i Telemark bruker folk me eller mi. Og nord i Gudbrandsdalen og i et par kommuner på Sunnmøre heter det faktisk oss! Som vanlig skiller de store byene seg ut: Både i Bergen og Kristiansand sier de vi.

9. Bløte konsonanter

Langs kyststripa fra Arendal i øst til Karmøy i vest har de "harde" konsonantene p,t og k blitt til b,d,og g etter lang vokal. I Kristiansand heter det

ei blødkage, ei gade, ei pibe

Denne konsonantovergangen finner vi også i Danmark, og det er nærliggende å tro at fenomenet er importert derfra, siden vi bare finner det i et avgrenset område mot Skagerrak-kysten. I motsetning til skarre-r er bløte konsonanter et målmerke som er på retur.

Læringsressurser

Talemål