1. Home
  2. NorskChevronRight
  3. Språket som systemChevronRight
  4. SpråklæreChevronRight
  5. Mer om verbChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Mer om verb

En fordypningsartikkel om ulike former av verbet.

Blyant med en hale av bokstaver. Illustrasjon.

Finitte og infinitte verbformer

Finitte verbformer kaller vi de verbformene som kan danne verbal aleine i en setning. Presens, preteritum og imperativ hører til de finitte verbformene:

  • Han spiser.
  • Hun spiste.
  • Spis!

Verbformer som ikke kan danne verbal aleine i en setning, kaller vi infinitte verbformer. Infinitte former av verbet er infinitiv (spise) og perfektum partisipp (spist). Også presens partisipp (spisende) har tradisjonelt vært regnet som en infinitt verbform. Infinitte verbformer kan danne verbal sammen med et finitt verb:

  • Jeg vil lese.
  • Hun ble sittende.
  • De har kommet.

Partisipp

Partisipp er infinitte verbformer som kan fungere som verb, men også som adjektiv. Vi skiller mellom presens partisipp (liggende, syklende) og perfektum partisipp (kjent, lest). Presens partisipp brukes for det meste som adjektiv. Perfektum partisipp, derimot, brukes også mye som verb. Vi trenger perfektum partisipp til å danne presens perfektum (har gjort, har danset) og flere andre tider av verbet.

Partisipp brukt som verb

Et partisipp er en infinitt verbform og må derfor stå sammen med et finitt verb: Han ble liggende på golvet. Sara kom gående bortover torget. Vi har kjent Else lenge. Har du sunget i kor?

Partisipp brukt som adjektiv

Når partisippet brukes som adjektiv, oppfører det seg på samme måten som et adjektiv: Det står til et substantiv og beskriver det nærmere.

  • Vi så to syklende barn.
  • Kristina er et enestående menneske.
  • Hun er en kjent forfatter.
  • Petter har en utmerket pc.

Men partisippet må ikke nødvendigvis stå foran et substantiv:

  • Så glimrende!
  • Forbudt for gående.
  • Noe så utspekulert!
  • De forviste fikk reise hjem igjen.

Sterke og svake verb

Vi kan dele verbene inn i to grupper etter måten de blir bøyd på: sterke verb og svake verb.

Svake verb

Svake verb får lagt til en ending i preteritum:

å kaste: kast-et eller kast-a, å spise: spis-te, å leve: lev-de, å bo: bo-dde

I tillegg beholder de samme vokal i alle verbtider:

  • Jeg kaster ballen.
  • Jeg kasta ballen./Jeg kastet ballen.
  • Jeg har kasta ballen./Jeg har kastet ballen.

Sterke verb

Sterke verb får ikke ending i preteritum:

  • å synge: Han sang en arie.
  • å klype: Hun kløp han i armen.

Derimot får de vanligvis vokalskifte i preteritum og perfektum:

  • å synge – synger – sang – har sunget
  • å klype – klyper – kløp – har kløpet

Aktiv og passiv form

Verb kan ha aktiv eller passiv form. Aktiv verbform bruker vi når det er vesentlig å få fram hvem det er som utfører handlingen:

Pål vasker trappa denne uka.

Opprørerne har kidnappet tre journalister.

Passiv verbform bruker vi gjerne når det ikke er viktig hvem som har utført handlingen, når vi ikke vet hvem som har utført den eller når vi ikke vil fortelle hvem som står bak handlingen. Vi danner passiv form med hjelpeverbene bli eller være og perfektum partisipp:

  • Trappa blir vasket hver uke.
  • Trappa er vasket.
  • Tre journalister har blitt kidnappet.
  • Tre journalister er blitt kidnappet.

Det er likevel mulig å ta med hvem som utførte handlingen: Trappa blir vasket av han (og så videre).

I tillegg har vi i bokmål såkalt s-passiv:

  • Trappa vaskes hver uke.
  • Tre journalister skal kidnappes.

På nynorsk må du i staden bruke hjelpeverb:

  • Trappa blir vaska kvar veke.
  • Tre journalistar skal bli kidnappa.

Hjelpeverb

Det finnes bare et begrenset antall hjelpeverb. De viktigste er ha, være, bli, kunne, skulle, ville, måtte, burde. Noen få andre verb kan også fungere som hjelpeverb, for eksempel tore, få og orke. Hjelpeverbene har en rekke forskjellige oppgaver.

Temporale hjelpeverb

Vi bruker hjelpeverb for å danne de sammensatte tidene av verbet. Da kaller vi dem temporale hjelpeverb:

  • Vi skal snart flytte.
  • Nesten alle hadde forlatt lokalet før siste band kom på scenen.
  • Kristine er gått hjem.

Passiv

Vi bruker hjelpeverb for å danne passivformer av verbet:

  • Hvor ofte blir den trappa vasket?
  • Pakken er ikke åpnet.

Modale hjelpeverb

Hjelpeverb kan uttrykke ulike holdninger til det som skal gjøres. Da kaller vi dem modale hjelpeverb:

  • Jeg må skrive dette brevet (tvang, plikt).
  • Hun må ikke skrive dette brevet (forbud).
  • Du skal skrive dette brevet (plikt, påbud).
  • De bør skrive dette brevet (plikt).
  • Du kan skrive dette brevet (tillatelse, eller evne/ferdighet).
  • Han vil skrive dette brevet (ønske).
  • Tør du skrive dette brevet (mot)?
  • Du får skrive dette brevet (tillatelse, eller mild ordre).

Hovedverb og hjelpeverb = verbal

I setningen "Per vil kjøre hjem nå" finner vi to verb: vil og kjøre. Verbet kjøre forteller oss hva som skjer, og er derfor hovedverbet i setningen. Men kjøre er en infinitiv, og infinitiver kan ikke danne verbal aleine i en setning fordi de ikke har tidsbøyning. Det er hjelpeverbet vil som bidrar med tidsbøyning (vil er presensform av å ville). Sammen utgjør vil kjøre et fullverdig verbal.

Modus

Norsk har tre modusformer:

  • indikativ
  • konjunktiv
  • imperativ

De ulike modusformene viser senderens holdning til det han eller hun sier.

Indikativformen er "normalformen", det vil si den formen vi bruker mest. Indikativ markerer at vi står inne for at det vi sier er sant:

  • Kongen lever.
  • Det er igjen fred i landet.

Konjunktivformen bruker vi i norsk bare i en del faste vendinger, og først og fremst for å uttrykke ønsker (gode og mindre gode):

  • Leve kongen!
  • Fred være med deg!
  • ... steike!

Imperativ (bydeform) kan uttrykke befaling, men også ønsker, anbefalinger og så videre:

  • Spring!
  • Skriv!
  • Kom på besøk til oss, da!
  • Vær så god, det er servert!

Imperativformen er lik verbstammen. Ved noen verb kan vi legge til en -e for å lette uttalen:

  • Sikre alle utganger!

Andre måter å uttrykke holdninger og vurderinger på

Konjunktiv brukes i mange språk for å uttrykke at noe er usikkert eller kanskje ikke sant. I det norske språket er det bare rester av konjunktiv igjen, men det finnes andre måter å markere holdninger og vurderinger på. Blant annet kan vi bruke modale hjelpeverb og setningsadverb.

Modale hjelpeverb

Modale hjelpeverb kan signalisere hvordan taleren stiller seg til det som blir sagt. Når noen sier: "Han skal være syk", betyr det i klartekst: "Det er mulig at han er syk, men jeg kan ikke ta ansvar for at dette er sant." I tillegg kan de modale hjelpeverbene markere plikt, tillatelse med mer:

  • Du må gjøre leksene dine!
  • Nå kan du gå hjem.
  • Jeg tør ikke hoppe i den store bakken.

Setningsadverb

Setningsadverb som kanskje, ikke, neppe, vel, nok, dessverre, sannsynligvis og så videre tydeliggjør også senderens holdning til det som sies.

Enkle og sammensatte verbtider

Enkle verbtider i norsk er det bare to tempusformer av verbet som blir dannet ved hjelp av bøyning, nemlig presens og preteritum:

  • hun tenk-er
  • hun tenk-te

Disse to formene kaller vi også for enkle tempusformer eller enkle tider av verbet.

Sammensatte verbtider brukes til å danne de andre tidene av verbet. Da trenger vi hjelpeverb:

  • hun har tenkt
  • hun skulle tenke
  • hun kommer til å tenke

Disse tempusformer av verbet kaller vi for sammensatte tempusformer eller sammensatte tider av verbet.

Læringsressurser

Språklære

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Vurderingsressurs