Norske vokaler

Vokaler er stemte språklyder. Det vil si at stemmebånda vibrerer når vi uttaler en vokal. I tillegg er vokaler lyder vi kan synge på, for luftstrømmen møter ingen hindringer på veien ut. Det norske språket har ni vokaler:

Vokalene kan være både korte og lange. Det er for eksempel forskjell på a-lyden i orda mat og matt. I vanlig skrift er regelen at vokalen uttales som lang når det følger bare én konsonant etter. I lydskrift setter vi kolon etter vokalen for å markere lengde: /a:/.

Vokaler som står aleine, kalles også for monoftonger. Norsk har altså ni monoftonger. I tillegg har norsk også fem diftonger:

Diftongering

I noen norske dialekter finner vi diftonger i ord som vanligvis har enkel vokallyd. Dette kalles diftongering. I Indre Sogn, på Voss og i Hardanger finner vi diftongen [ao] for [å]. Ord som båt, på og må får her altså uttalen /baot/, /pao/ og /mao/. I Setesdal er det spesielt mye diftongering. Der sier de /å beite/ (å bite) og /å suyne/ (å syne).

Monoftongering

Monoftongering vil si at diftongene [au], [ei] og [øy] stort sett er blitt til enkel vokal, for eksempel graut til grøt, stein til sten og røyk til røk. Dette talemålsmerket finner vi i Trøndelag og sørover langs svenskegrensa. I enkelte bymål finner vi også eksempler på monoftongering, men her skyldes monoftongeringa påvirkning fra dansk i unionstida.