Hopp til innhold

  1. Home
  2. Kommunikasjon og kulturChevronRight
  3. Kommunikasjon og kulturChevronRight
  4. Kulturell identitetChevronRight
  5. Splittet eller hel personlighet?ChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Splittet eller hel personlighet?

Det forventes ofte at mennesker «har en identitet». Med det tenker vi ofte på nasjonal eller etnisk eller religiøs identitet. I Norge er dette med identitet vanskelig for mange minoritetsbarn. De vokser opp med ulike forventninger på skolen og hjemme.

Smilende storebror bærer lillesøster. Foto.

Minoritetsbarn og identitet

På skolen blir minoritetsbarna kjent med andre norske barn og lærere. De blir opplært på en måte som er vanlig i Norge. De blir ført inn i en sosialdemokratisk væremåte helt fra barnehagen der forskjeller blir tonet ned, lærerne kalles ved fornavn og der kjønnsroller bagatelliseres. Barna får tidlig ta egne valg. Målet er å bli fri og selvstendig slik at man kan «stå på egne ben».

Personlige valg blir tillagt stor betydning. Barna får velge om de vil gå ut eller være inne, hvem de vil være sammen med og hva de vil ha på brødet. I fritiden forventes det at de skal være med på fotball, turn eller korps sammen med andre jevnaldrende. Ungdom skal også kunne gå på fest uten at voksne alltid «passer på».

Minoritetsbarn som vokser opp med en slik skolegang, kan oppleve en helt annen situasjon hjemme. Det tales et annet språk enn norsk, det forventes at de skal adlyde de voksne i ett og alt. Forholdet mellom kjønnene er helt annerledes enn på skolen. Familien prioriteres. Lojalitet og trygghet er viktige verdier.

Eksempel

En pakistansk ungdom som er oppvokst i Norge, sier det slik: «Mitt store dilemma er at jeg opplever meg mer utenlandsk når jeg er sammen med nordmenn, og mer norsk når jeg er sammen med mine foreldre og andre utenlandske venner og bekjente. Felles for begge identitetene er opplevelsen av å være annerledes. Å la de ulike identitetsopplevelsene leve side om side uten at jeg blir forvirret er til tider vanskelig».[1]

Hvem er jeg?

Det er mye å ta hensyn til:

  • Når du er mest mulig norsk, blir du ofte mer godtatt i det norske miljøet
  • Når du er minst mulig norsk, blir du godtatt i minoritetsmiljøet
  • Foreldre og andre minoriteter
  • Norske venner, skolen

To kulturer

Det hevdes ofte at minoritetsbarn lever i «to kulturer», og mange mener at slike barn vil ha en «splittet personlighet». Erfaring viser imidlertid at mange barn som er vokst opp på denne måten vanligvis har en stor evne til å svitsje fra den ene til den andre væremåten uten at det behøver å skape konflikter. De lærer å takle to ulike kodesett og spiller sine roller med like stor dyktighet både på hjemmearenaen og på utearenaen.

Identitet i et dynamisk perspektiv

I mange tilfeller beskrives slike situasjoner som en identitetskonflikt eller identitetskrise, fordi minoritetsidentiteten antas å kollidere med majoritetsidentiteten. Men en slik beskrivelse bygger på en identitetsforståelse der identiteten oppfattes å være konstant rundt en kjerne. Det er ikke slik vi har beskrevet identitet i modellen ovenfor.

Identiteten, slik vi har fremstilt det her, ligger i relasjoner og ikke i en fast kjerne. Det er fullt mulig å være medlem av ulike gruppeidentiteter. Det er mer et spørsmål om hva man spiller ut i den tilfeldige relasjonen en er inne i. Med den dynamiske kulturforståelsen er identiteten også dynamisk og foranderlig, avhengig av den relasjon man opptrer i. Men av og til oppstår situasjoner som er preget av enten-eller, som for eksempel når det kommer til inngåelse av ekteskap som i filmen omtalt nedenfor.

Eksempel

I filmen «East Is East» har faren George Khan vokst opp i Pakistan. Han er gift med sin engelske kone. De har sju barn som har vokst opp i England. Barna vil gjerne leve på samme måte som andre engelske venner. Når faren ikke er til stede, kan de spise bacon og pølser. Den ene sønnen får seg engelsk kjæreste og sniker seg ut på bar om kvelden. De bryr seg ikke om at faren vil at de skal leve på pakistansk måte. Konflikten oppstår når faren vil bestemme hvem barna skal gifte seg med.

Professor Hylland Eriksen sier dette om minoritetsbarn- og ungdommer:

Annen generasjons innvandrere, eller – mer presist – første generasjons nordmenn, blir eksponert for tradisjonelle verdier fra Midtøsten og for moderne eller endog postmoderne verdier fra Skandinavia; de går kanskje på koranskole om kvelden, men ser amerikansk såpeopera på tv; mange av dem er perfekt tospråklige i norsk og for eksempel tyrkisk eller punjabi; de kan fungere egalitært på skolen og hierarkisk hjemme; alt dette kan de få til – riktignok ikke friksjonsfritt, men likevel - uten å havne i en identitetsmessig spagat Så lenge de kan ha en trygg personlig identitet, er ikke den entydige kulturelle identiteten nødvendig for at de skal overleve mentalt.[2]

  1. 1«Mellom to kulturer». Ivar Frønes Fangen, Katrine Sharam, Alghasi. Gyldendal akademisk. 2006.
  2. 2«Flerkulturell forståelse». Eriksen, Thomas Hylland. Tano Aschehoug. 1997.

Læringsressurser

Kulturell identitet