1. Home
  2. Kommunikasjon og kulturChevronRight
  3. Tekst og kontekstChevronRight
  4. Litteratur og samfunnChevronRight
  5. NykritikkenChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Nykritikken

Nykritikken representerer et annet syn på forholdet mellom tekst og kontekst enn nyhistorismen. Her er det teksten alene som gjelder.

Forfatteren er ikke viktig i nykritikken.

Innenfor nyhistoristisk og historisk-biografisk litteraturforskning ligger målet for forskningen like mye i konteksten og i avsenderen som det gjør i selve teksten. Verket blir oppfattet som en vev av intertekstualitet som ikke kan forstås uten at en også har kunnskap om den diskursen som verket er bygget opp av.

I forhold til kommunikasjonsmodellen som det er vist til ovenfor, kan vi derfor med en viss rett si at fokuset i nyhistorismen ligger på konteksten.

Den autonome teksten

En sentral idé innenfor nykritikken er ideen om den autonome teksten. At teksten er autonom, betyr at den har en egenverdi og er selvstendig. Teksten er med andre ord ikke avhengig av andre størrelser enn nettopp seg selv for å ha en verdi.

For nykritikken er alle tekster ingenting annet enn rent språk, og det er noe lesingen må rette seg etter. Derfor må en også prøve å skrelle bort det som har med forfatter, leser og kontekst å gjøre. Slike elementer er med på dra fokuset bort fra språket, og i nykritikken er det noe av det viktigste.

Tre påstander om tekst

Det er tre "slagord" eller påstander innenfor nykritisk teori som i særlig grad underbygger synet på den autonome teksten:

Det intensjonale feilgrep

Den første påstanden blir kalt "det intensjonale feilgrep", og sier at vi aldri må blande forfatterens mening eller intensjon med verket med verkets egen mening. Som vi har sett tidligere, kan vi aldri sende fra oss en mening, bare en melding. Vi har ikke direkte tilgang til forfatterens tanker, og i den grad vi vil finne tilbake til avsenderens tanker, vil det innebære tolkning. For nykritikken fungerer verket, og altså meldingen alene, fint på egen hånd.

Det affektive feilgrep

Den andre påstanden blir kalt "det affektive feilgrep", og den sier at vi ikke må blande verkets mening med den affekten (sinnsbevegelsen) verket kan påføre leseren. Vi må heller ikke blande inn våre egne (altså leserens) følelser i arbeidet med teksten. Det ville i så fall ført til et utall ulike lesinger av ett og samme verk.

Teksten bare er

Den tredje påstanden slår fast at "et verk skal ikke bety noe eller ha en mening, det skal bare være."

Tolkning i nykritikken

Også innenfor nykritikken tillater en seg tolkning, og særlig i etterkant av lesingen kan det være viktig å åpne opp for leserens tolkning av teksten (det kan i seg selv være et tegn på kvalitet), men i det vitenskapelige arbeidet med verket skal ikke letingen etter mening være det overordnede.

Et godt verk inneholder spenninger og motsetninger, men presenterer i seg selv ikke et budskap eller moral. Det viser seg bare fram, og det blir opp til leseren å i ettertid ta stilling til de spørsmålene teksten reiser.

Læringsressurser

Litteratur og samfunn