Det finnes to hovedtyper fortellere. Modellen under implisitt forfatter og implisitt leser viser det vi kaller autoral forteller. En slik fortellertype er ikke selv med i historien, men står utenfor handlingen og refererer. I novellen "Ei regnvåt fele" av Frode Grytten kan vi finne eksempel på en slik fortellertype:

En objektiv forteller

Den autorale fortelleren er den fortellertypen som likner mest på den vi kan forestille oss i den episke ursituasjonen. Han forteller nemlig bare det han logisk sett kan fortelle om, og det er det ytre i historien. Han kan i utgangspunktet ikke si noe om tankene og følelseslivet til personene i historien. Han er derfor en objektiv fortellertype. Vi kjenner ham som regel igjen på bruken av tredjepersonspronomen som "han" eller "hun" om de personene som deltar i historien. Han refererer det disse har gjort og sagt.

En slik forteller kan logisk sett ikke vite alt om personene sitt indre. Han kan bare gjenfortelle det han har sett og hørt, og det blir opp til leseren å danne seg et bilde av hva som skjer på personenes indre plan og hvilke motiver og mål de har.

En allvitende forteller

I mange tekster finner vi likevel eksempel på en utenforstående forteller som også sier noe om det indre i personene. Han er med andre ord det vi kaller en allvitende forteller. Det at en forteller står utenfor handlingen og på samme tid kan gå inn i tankene til de enkelte personene, vitner om stor makt.

I den andre setningen er vi på vei inn i tankene til guten, og vi får vite hvorledes gutten tolker lydene han hører. Det er trolig ikke vinden, det høres mer ut som om noen banker på døren. Det at vi også får kjennskap til personens tanker, gjør at vi som lesere også får føle på den samme spenningen som gutten kjenner, og historien blir ofte mer engasjerende enn den rene objektive fortelleren.