Hopp til innhold

  1. Home
  2. Kommunikasjon og kulturChevronRight
  3. KulturteoriChevronRight
  4. Introduksjon til kulturbegrepetChevronRight
  5. Kulturbeskrivelsens problematiske fortidChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Kulturbeskrivelsens problematiske fortid

Den beskrivende kulturforståelsen har ikke alltid vært like objektiv i tilnærmingen. Målet til de tidligste vitenskapsmennene var å dokumentere at det fantes fremmede mennesker, raser eller sivilisasjoner, som man kalte dem.

Rasetyper. Foto.
Den tyske antropologen Blumenbachs studie av menneskerasene fra 1800-tallet.

Den beskrivende tilnærmingen til kultur har vært en av de mest maktfulle gjennom tidene. Den var påvirket av en vestlig ovenfra- og ned-holdning som lå bak kolonitida, og i stor grad preget av arrogansen til vestlige forskere.

De tidligste antropologene – de som studerer «fremmede» kulturer – dro ut til fjerne stammefolk for å måle hjerneskaller, beskrive redskaper og hustyper, og notere de innfødtes merkelige skikker. Med dette tilsynelatende objektive begrepet kunne «de andre», såkalte naturfolk, beskrives ut fra observatørens eget ståsted og egne idéer om hva kultur var. Forskeren satte sitt eget folk (gresk: etnos) i sentrum og vurderte de andre ut fra denne synsvinkelen (etnosentrisk beskrivelse).

Rase som forklaring på atferd

Vitenskapsmannen Carl von Linné delte både planter, dyr og mennesker inn i arter. I 1753 skrev han blant annet dette om det han mente var to av menneskehetens fem ulike raser: Homo europeicus: "hvit, *sangvinsk, smart og oppfinnsom." Homo africanus: "Svart, krusete hår, bred nese, slu, lat, sorgløs." (*sangvinsk (fra latin: knytta til blodet) er et begrep som brukes om et lystig og muntert sinnelag).

I dag er det vanskelig å se på denne tilnærmingen som annet enn normativ. Målestokken var europeerne selv: "Negertypen er i utpræget Skikkelse overordentlig hæslig [...]. Huden uddunster stedse en ubehagelig Lugt" (omtale i ein leksikonartikkel frå 1888). Den hvite rasen ble plassert på toppen av rangstigen som den mest dannede og utviklede. Slik sett ble denne skildringen normativ, der «de andre» ble sett og bedømt ut fra europeiske normer. Det lå i kulturen til de fremmede folkeslagene å opptre på en bestemt (ofte barnslig) måte.

Kultur som noe ensartet

Tanken om at atferden til menneskene er knyttet til rase, sto lenge sterkt, ikke minst fram mot andre verdenskrig. Samtidig oppstod det nye måter å forstå hva kultur var.

I mellomkrigstiden utviklet antropologene en funksjonalistisk samfunnsforståelse. De mente at alt det folk gjorde, hadde en funksjon som medvirket til å holde oppe en bestemt kultur som det var mulig å beskrive. Kulturen ble oppfattet som en ensartet størrelse. Man mente at alle i gruppa tilhørte samme kultur, og bare hadde ulike roller og rettigheter ut fra ulike funksjoner i samfunnet. Menneskenes handlinger var på mange måter kulturbestemte. Hva de gjorde, kunne forklares ut fra den kulturen de var en del av.

Læringsressurser

Introduksjon til kulturbegrepet