Hopp til innhold

  1. Home
  2. Kommunikasjon og kulturChevronRight
  3. KommunikasjonssteoriChevronRight
  4. Hva er ikke-verbal kommunikasjon?ChevronRight
  5. AnsiktetChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Ansiktet

Hvordan kommuniserer du med ansiktet og øynene dine? Du kan blunke og lage trutmunn for å flørte. Da virker du selvsikker. Men hva hvis du samtidig rødmer? Hva avslører ansiktet ditt da?

Illustrasjon med collage av ansiktsuttrykk. Foto.
Ansiktet avslører følelsene

«Ansiktet røper deg,» sier vi ofte. I ansiktet kan vi ofte lese av sinnsstemninger og følelser. Det finnes undersøkelser som viser at det er god overensstemmelse mellom det et menneske føler, det som vises gjennom ansiktsuttrykket – minen – og det andre mennesker tror at vedkommende føler.[1] Ansiktet er den mest informative kroppsdelen vi har, etterfulgt av hendene. Føttene kommer på tredjeplass.

Ansiktet er utrolig uttrykksfullt, og vi observerer det ofte oppmerksomt under en samtale: smil, små rykninger på tiendedels sekunder, nikk, grimaser, rynker, øyebryn, trekninger om munnen – alt kan tillegges mening, mer eller mindre tillært i en bestemt kulturell kontekst. Men det finnes variasjoner etter (sub-)kultur, alder og kjønn.

Noen ansiktstrekk er ubevisste, andre er bevisste tegn som sendes med hensikt (signaler): rynke pannen eller nesen, lage trutmunn, rekke tunge, kysse. Ofte er de emblematiske, det vil si at de har fast betydning innenfor en kulturkrets. Neserynking er for eksempel et tegn på avsky hos oss, mens slengkyss er en kompliment og tegn for gode ønsker. Andre trekk er illustratorer, for eksempel grimaser.

Kulturelle forskjeller

Pannen er nest etter blikket det ansiktsområdet som produserer flest samtaleregulatorer. Ansiktsuttrykket røper også følelser. Smatting er i noen folkegrupper et uttrykk for anerkjennelse, interesse, forundring, fare eller avsky. Alle mennesker har følelser, men de gir ulike uttrykk for sine følelser, og slike følelsesuttrykk kan være farget av kulturell bakgrunn.

En norsk lærer i et afrikansk land opplevde at en regulær skjennepreken for en uforskammet elev ble møtt med latter, noe som gjorde den sinte læreren enda mer irritert. Senere lærte han at latter kan være et uttrykk for forlegenhet, en slags forsvarsmekanisme i en trengt situasjon.

Eksemplene viser at noe så allment som latter langt fra tillegges samme følelsesinnhold innen alle kultursammenhenger. Antropologen Unni Wikan forteller fra Bali at latter og smil var en vanlig reaksjon i forhold til sorg og død. Det samme gjelder noen steder i Øst-Afrika. Latter i forbindelse med dødsfall er ment å bidra til å lette den vanskelige situasjonen for de pårørende.

Når vietnamesiske morsmålslærere ler av barnas tegninger i barnehagen, vil norske førskolelærere reagere med å tro at det barna har tegnet blir latterliggjort. I Vietnam er imidlertid latter et uttrykk for anerkjennelse.

De samme vietnamesiske morsmålslærerne reagerer på sin side negativt på norske «pekesanger» der barna skal peke på hverandre. I Vietnam er det å peke på mennesker meget ufint, og vietnameseren kan reagere med å si: «Hvis du ikke slutter å peke, så slår jeg!»

Slik er det også på Madagaskar. Hvis gasserne skal peke ut en retning, bruker de leppene, for å unngå å peke på et annet menneske eller på en grav, noe som er tabu. Hos oss ville det å peke med leppene oppleves som upassende. I Kamerun peker de med haken.

Smilet

Det kjente maleriet av Mona Lisa. Maleri.
Hva mente Mona Lisa med sitt smil?

Forskere mener at betydningen som tillegges et smil, er lært og ikke medfødt. Dersom man smiler til et lite barn og samtidig viser tennene, begynner barnet ofte å skrike (trolig assosierer barnet blottede tenner med en trussel, slik som dyr flekker tenner).

Smilet er trolig vårt første lærte samhandlingstegn. Når barnet smiler til sin mor, begynner en inspirerende kommunikasjon med omverdenen. Morens samhandling med spedbarnet både utvikler, former og sosialiserer barnets evne til å uttrykke seg.[2]

Smil som settes opp ved bestemte anledninger, sosiale smil, er ofte regulatorer. De kan brukes til å modifisere negative utsagn, som tegn på interesse eller vennlighet, som bifall eller som oppmuntring til latter. Men også her finnes kulturelle variasjoner. Japan er kjent for sitt «uutgrunnelige smil». Smilet benyttes gjerne som en slags ytre maske som dekker over sinnsstemninger som måtte befinne seg bak masken, enten det er sinne, sorg eller forakt.[3]

Thailand er kjent som «smilets land». Folk verdsetter en høflig og lett omgangstone. Smidighet og omgjengelighet kommuniseres gjennom et naturlig smil som sjarmerer alle besøkende. Harmoni på overflaten er en norm. Men smilet kan dekke over dype psykologiske spenninger. Kriminalstatistikken viser at Thailand har en av verdens høyeste mordrater (Mulder, 2001).

I 2011 sendte det amerikanske flyselskapet Delta sine 11.000 ansatte på smilekurs etter kanselleringer og klager fra kunder om at det ikke virket som de ansatte likte jobben sin. Selskapet satset 2 milliarder dollar på smilekurset og andre tiltak for å forbedre kundeservicen.

Reklametegneren Harvey Ball fant opp smiley-en slik vi kjenner den i dag, i 1963. Han brukte 10 minutter på å tegne den og tjente 45 dollar. Smiley-en er det emotikonet som brukes mest, i nær sagt alle sammenhenger. Men visste du at ikke alle blir like begeistret? En norsk mann ansatt i et internasjonalt regnskapsfirma sendte en smiley på en kort e-mail til sin franske sjef. Det mislikte hun sterkt. Hun syntes det var altfor uformelt.

  1. 1«What the face reveals: basic and applied studies of spontaneous expression using the facial action coding system». Paul Ekman Erika L. Rosenberg. Oxford University Press. 2005.
  2. 2«Ikkeverbal kommunikasjon: introduksjon til en tverrvitenskap». Olaf Øyslebø. 1988.
  3. 3«Communication between cultures». Larry A. Samovar Richard E. Porter Edwin R. McDaniel. Thomson Wadsworth. 2007.

Læringsressurser

Hva er ikke-verbal kommunikasjon?

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?
SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter