1. Home
  2. Kommunikasjon og kulturChevronRight
  3. KommunikasjonssteoriChevronRight
  4. Hva er verbal kommunikasjon?ChevronRight
  5. Førstespråkets språkvaner overføresChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Førstespråkets språkvaner overføres

Er ja alltid et ja, og kan du svare nei når en lærer sier "kan du legge bort mobiltelefonen?" Du kjenner nok svaret på hva som er rett i i den kulturen du er vokst opp i. I andre kulturer kan det finnes andre svar.

Tankegang og sosiale skikker reflekteres i språket. På kinesisk er for eksempel familiebetegnelsene langt viktigere og mer tallrike enn hos oss. Istedenfor å si: «Hun er min søster», vil en mandarintalende kineser si: «Hun er min yngre søster» mei-mei eller: «Hun er min eldre søster» chie-chie.

Det er viktig å få frem innbyrdes alder. «Han» og «hun» uttales helt likt: «ta», men skrives med forskjellige tegn. For en mandarintalende kineser kan det være vanskelig å uttrykke seg på et annet språk som ikke bruker de nyansene hun selv er vant til.

Når to personer som har forskjellig morsmål, kommuniserer på et felles språk slik som engelsk eller norsk, skjer det ofte at ord og uttrykk brukes slik som vedkommende ville gjort det på sitt eget morsmål. Uten at partene er klar over det, kan dette lett føre til misforståelser. Vi skal som eksempel se på ulik bruk av småordene «ja» og «nei» og drøfte hvilke konsekvenser det kan ha for kommunikasjonen.

Ulik bruk av «ja» og «nei»

På norsk bruker vi «ja» til å bekrefte at vi er enige, mens vi bruker «nei» til å avkrefte eller vise at vi er uenige. Spørsmålet «vil du ikke ha mer kaffe?» besvares ofte på norsk med: «Nei, jeg skal ikke ha mer.» En asiat eller en afrikaner vil heller si: «Ja, jeg skal ikke ha mer.»

Noen språk har ikke disse ordene i det hele tatt. For eksempel bruker thai nektingsadverbet i stedet: "Jeg skal ikke ha mer kaffe". Dette handler om de grammatiske reglene for språkene.

Det ligger også noen kulturelle normer for hvordan «ja» og «nei» skal brukes. Vi skal se på et eksempel:

I en norsk produksjonsbedrift hadde de ansatt noen filippinere på et verksted. Filippinerne skulle overvåke produksjonen på noen monitorer og betjene et apparat der de måtte vri på noen hendler for å sikre jevn prosess. Den norske instruktøren forklarte hvordan apparatet skulle betjenes på engelsk, som var felles kommunikasjonsspråk. Følgende samtale utspilte seg: Instruktøren: – Do you understand? Filippineren: – Yes, Sir! Men når prosessen var i gang, viste det seg at filippineren skrudde hendlene hit og dit uten å ha forstått hva som skulle gjøres.

En nærmere analyse av situasjonen viste at filippineren ikke ville si: «Nei, jeg forstår ikke» fordi det ville være det samme som å si: «Du er en dårlig instruktør.» Å si noe slikt ville være direkte uhøflig. Instruktøren ville «miste ansikt» foran arbeiderne, og det kunne være alvorlig brudd på omgangsformene, slik filippineren tenkte.

Ut fra disse eksemplene ser vi at «ja» kan bety forskjellige ting:

  • OK
  • Det er greit
  • Jeg hører hva du sier (men jeg har en annen mening)
  • Jeg forstår (men trenger ikke være enig)
  • Jeg sier «ja» for å bevare ditt ansikt
  • Et høflig «ja» for å vise respekt (jeg tror det er det du ønsker å høre)
  • Jeg sier «ja» for å bekrefte det negative innholdet i det du sier

Disse eksemplene viser at ulike uttrykksformer kan fungere bra i en spesiell kulturell kontekst. Det er sjelden vi misforstår «ja» og «nei» i en norsk sammenheng. Men når vi kommuniserer på tvers av ulike kulturer, kan det oppstå uventede problemer fordi ingen av partene er oppmerksomme på at den andre bruker ordene på en annen måte enn det han eller hun opplever som naturlig.

Spørsmål eller ordre?

I Norge blir en beskjed eller en ordre ofte formidlet i form av et spørsmål. Det er en måte å være høflig på, vi er ikke så glad i å gi ordre. Men hva skjer når spørsmålet tolkes bokstavelig? Her er to eksempler som førte til stor irritasjon:

N(ordmann): – Kan du gjøre dette i dag?
A(siat): – Ja
Ingenting blir gjort, og nordmannen ble irritert.

I dette første eksemplet svarer asiaten «ja». Med det bekrefter han at han kan gjøre dette i dag, men han kan også gjøre det i morgen eller om en uke. I alle fall har han svart det han tror nordmannen ønsker å høre. Han har vært positiv. Nordmannen mener selv at han har bedt asiaten om å gjøre dette, men ingenting blir gjort, fordi asiaten oppfattet ikke spørsmålet som en ordre.

N: – Kan du ikke gjøre dette i dag?

A: – Ja
Ingenting blir gjort, og nordmannen ble irritert.

I dette andre eksemplet bekrefter asiaten det negative innholdet i nordmannens spørsmål: Han kan IKKE gjøre dette i dag. Nordmannen, på sin side, mente med sitt «ikke» en mild henstilling: «Kan du ikke være så snill å gjøre dette i dag?» Det oppfattet ikke asiaten, som tenkte ut fra sine egne hjemlige språkvaner.

Selv om en utlending har lært norsk eller engelsk, vil han ofte tenke og snakke ut fra det han er vant med i sin hjemmekultur. Uten å tenke over det vil han bruke «ja» og «nei» slik som han gjør på sitt eget språk.

Læringsressurser

Hva er verbal kommunikasjon?

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?
SubjectEmne

Læringssti

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter