Mediekommentar av Sven Egil Omdal

I september 2014 fikk gravejournalist Jessikka Aro i YLE, Finlands motstykke til NRK, merke hvem hun hadde lagt seg ut med. Ikke før hadde hun publisert den første reportasjen i en serie om hvordan pro-russiske Internett-troll forsøker å påvirke den finske opinionen, før hun selv ble overfalt av trollhæren.

På russiske og internasjonale nettsteder, i YouTube-kanaler og i sosiale medier ble hun framstilt som agent for Nato og for amerikanerne. Hun ble beskyldt for å lage lister over Putin-tilhengere i Finland. Familien og privatlivet hennes ble brettet ut, ofte med falske opplysninger. På 20-årsdagen for hennes fars død fikk hun tekstmelding som tilsynelatende var sendt fra faren. Hun var blitt et viktig mål i informasjonskrigen som Vladimir Putins venner driver.

Da den svenske avisen Eskilstuna-Kuriren i fjor sommer avslørte hvordan rasister og høyreekstremister hadde kuppet lokale Facebook-grupper, begynte telefonen å ringe. Ikke én eller to ganger, slik det ofte skjer etter kontroversielle reportasjer, men 70, 80, 90 ganger. I andre enden var stemmer som skrek og skjelte, åpenbart etter manus, siden tiradene var de samme. Ble journalistene provosert og tok igjen, dukket utdrag av samtalene raskt opp på YouTube, sterkt redigert.

Avisen svarte med å etterforske telefontrollene og fant et nettverk som kaller seg Granskning Sverige. Der blir trollene til og med betalt for å ringe og sjikanere journalister. Gjennom nettverket får ringerne opplæring i hvordan de kan skjule telefonnummeret, og tips om hvordan opptakene kan redigeres for å bli mest mulig belastende for pressefolkene.

Da president Theodore Roosevelt for første gang brukte uttrykket «The Bully Pulpit» om talerstolen han hadde, var «bully» et positivt begrep, et synonym til «fabelaktig». I dag er både talerstolen og den nyvalgte presidentens Twitter-konto blitt bøllens våpen i kampen mot de store massemediene. New York Times, CNN, Politico og CBS er ikke bare «fake news», de er også det amerikanske folkets onde fiender.

Verden, hvori opptatt Norge, har lenge hatt en mangel på intelligent og kunnskapsrik mediekritikk. En slik kritikk kunne presset journalistene til å være mer kritiske til kildene, mer nøye med faktakontrollen, mer presise i språket og mer lydhøre for alternative stemmer.

I stedet har vi fått en situasjon der mektige politikere, anført av den mektigste av dem alle, gjør hva de kan for å rive ned tilliten til pressen. Noen norske politikere bærer ved til dette farlige bålet. «Folk har våknet og gjennomskuet mediene», skrev Mazyar Keshvari, stortingsrepresentant for FrP i Aftenposten. «Gjennomskuet» er et ord som normalt brukes om avslørte svindlere.

Trump gjør som Dovregubben da han ville rispe Peer Gynt i øyet for at alt det grimme skulle bli vakkert. Han snur ting på hodet, utvisker forskjellene mellom fakta og «alternative fakta» og forsøker å skape en følelse av at bare det oppdiktede er virkelig, mens det virkelige er propaganda. Hvis han og hans likemenn klarer å rive ned tilliten til den kritiske og uavhengige journalistikken, blir det mye lettere for dem å lokke andre inn i trollhulen.

President Thomas Jefferson skrev for 230 år siden at hvis han måtte velge mellom en regjering uten aviser eller aviser uten en regjering, ville han ikke nøle et øyeblikk med å velge det siste.

Dette sitatet er populært, ikke minst hos journalister. Dessverre blir ofte den neste setningen utelatt: «Jeg mener at enhver bør motta disse avisene, og være i stand til å lese dem.»

Recep Erdogan, Vladimir Putin, Donald Trump og deres digitale stormtropper forsøker selvsagt å gjøre pressen til folkets fiender. De vet så inderlig vel at en lesende befolkning med tilgang til fri og kritisk informasjon er det dagslyset som får troll til å sprekke.