Røverhistorier om andre verdenskrig er fortsatt lov. Nesten korrekte fortellinger går også fint. Bråket kommer først når noen forsøker å si noe virkelig sant om krigen.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Marte Michelets skildring av det norske bidraget til jødeutryddelsene gjorde Den største forbrytelsen til fjorårets beste sakprosabok. Det mente jeg, det mente flere andre anmeldere, og det mente juryen for Brageprisen. Men den faglige lederen for Jødisk Museum i Oslo, historikeren Mats Tangestuen, var ikke enig. Sammen med den ansvarlige for museets utstillinger, Torill Torp-Holte, skrev han i Aftenposten at boken bare «foregir å fremstille det som hendte». Michelet burde nyansert sin fortelling ved å ta med «de mange hundre, stort sett i dag ukjente navn» som hjalp jøder å flykte. «Historisk nødvendige» distinksjoner er blitt borte, mente de to.
Krigshistorikerne har derimot latt Michelets far, Jon, slippe unna, selv om han dikter i vei om faktiske hendelser. I etterordet til første bind av den ekstremt populære romanserien om krigsseilerne, skriver Michelet den eldre at han freidig plasserer virkelige personer i fiktive hendelser. Han lar historiske skip passere fantasi-skip i konvoiene, og lar torpedoene treffe begge. Jon Michelet får velfortjent ros for å popularisere nasjonens svik mot krigsseilerne. Marte Michelet får ufortjent kritikk for å popularisere det norske storsamfunnets svik mot jødene. Vi har god bruk for begge deler.
Det tok bare et døgn før historikerne våknet etter at NRK sendte de to første episodene av Kampen om tungtvannet, et herlig ambisiøst forsøk på å gi en ny generasjon del i det største norske helteeposet fra okkupasjonstiden. Henrettelsene av de britiske soldatene foregikk ikke ute i snøen, det var ikke noen kvinnelig kaptein i den britiske aksjonsledelsen, tyskerne hadde ikke noe atombombeprogram. Hva er dette for slags historieforfalskning?
Men serien er mer i slekt med Jon Michelets krigsfiksjon enn med Marte Michelets krigsfakta. Noe er sant, mye er diktet. «Det er viktig å huske at vi ikke lager en dokumentar», sa Espen Kloumann Høiner på pressekonferansen da serien ble presentert. Han spiller forskeren og reserveoffiseren Leif Tronstad, som flyktet fra NTH i Trondheim til England, hvor han planla angrepet på tungtvannsfabrikken på Rjukan. «Vi kommer til å dikte litt», sa seriens regissør, Per-Olav Sørensen. Blant annet har han laget én fiktiv tyskvennlig direktør i Norsk Hydro av tre–fire virkelige. Den arrogante, autoritære kollaboratøren Bjørn Henriksen er ikke mer historisk enn Halvor Skramstad, Jon Michelets skogsmatros.
VGs anmelder, Jon Selås, varslet at «noen historikere vil rase», men selv mener han det er helt nødvendig å dikte både personer, følelser, tårer og forbannelse «mellom skjelettet av historiske hendelser». I Bergens Tidende er Britt Sørensen like tolerant. Selv om historikere muligens vil «kunne sette fingeren på antatt kunstneriske tilpasninger», gir serien etter hennes mening et «uhyre godt innblikk» i spillet bak sabotasjeaksjonen. Velkommen til en tradisjonell infotainment-diskusjon.
Puritanerne, mange av dem med mastergrad i historie, vil hevde at publikum får et uriktig bilde av det som skjedde. Vår felles historie blir forstyrret av oppdiktede personer og tenkte dialoger. Liberalerne, mange av dem med en eller annen pant i prosjektet, eller med minst én fot i populærkulturen, vil hevde at det er nødvendig å blande fakta og fiksjon for å gjøre historien levende. Det store bildet er viktigere enn detaljene.
Paradoksalt nok blir problemet størst når fiksjonen er minst. Historiske feil i sakprosa har en helt annen tyngde enn de samme feilene i en roman. Se derfor Kampen om tungtvannet slik du bør se BBCs fantastiske Rome: Det var omtrent slik det så ut, det kan ha vært noenlunde slik det skjedde, men det du husker etterpå, er som oftest ikke korrekt.
Læringsressurser
Mediekritikk
Oppgaver og aktiviteter
Studer en mediekommentar
Kjernestoff
Kildemateriale
Operasjon Skadeverk
KjernestoffPosten skal bak fram
KjernestoffNyheter? Nei, takk!
KjernestoffGikk journalistene seg vill i grotten?
KjernestoffSkumring i Amerika
KjernestoffRedaktører og andre selgere
KjernestoffDin terrorist er min stakkar
KjernestoffAnonymitet i Googles tid
KjernestoffMin nye kollega, NTB-roboten Bob
KjernestoffNår Banknytt erstatter Dagsnytt
KjernestoffFacebook-ministeren
KjernestoffEt godt middel mot trollskap
KjernestoffGrenseløs journalistikk
KjernestoffDonald, du lyver!
KjernestoffHer er ingen kjære Mark!
KjernestoffTerror som slow-TV
KjernestoffOdins nyttige idioter
KjernestoffHvordan unngå å bli spist av en robot
KjernestoffNettavstemninger stemmer ikke
KjernestoffÅrets Skup-pris går til – Greenpeace?
KjernestoffGutten, døden og etikken
KjernestoffAnonym slapphet i Presselosjen
KjernestoffLeggetid for Kringkastingsrådet
KjernestoffGjemt bak en e-post
Kjernestoff- Kjernestoff
Ikke helt fakta om krigenDu er her
Døra i fjeset-teknikken
KjernestoffJournalisten som ikke ville ha et jeg
KjernestoffRaseriet over den tomme stolen
KjernestoffTo kill a licence
KjernestoffIngen prislapp på ære
KjernestoffJeg bare spør og spør, og spør
KjernestoffVi som produserer frykt
KjernestoffFeige journalister – og Glenn Greenwald
KjernestoffGeorg tigger ikke
KjernestoffDet glemte folket
KjernestoffJanus – den første journalist
KjernestoffSpørsmålene vi ikke bør stille
KjernestoffSprekker trollene virkelig?
KjernestoffFem på jordet
KjernestoffTusvik & Tønne ramler mest
KjernestoffJournalisten tar toget (og spiser vegansk)
KjernestoffSatanister på prekestolen
KjernestoffMediestrategi for terrorister
KjernestoffVoldtekt i Instagrams tid
KjernestoffNår mobben slippes løs på et barn
KjernestoffGår pressen igjen i Trump-fella?
KjernestoffEtterlyst: Ærlige svar
KjernestoffVaktbikkje for hvem?
KjernestoffNå tennes hver en julebrann
Kjernestoff