Denne oppgaven er laget for NDLA av Kampanjen for journalistikken.

Tenk deg at du som journalist har jobbet lenge med en sak. Du har lest utallige dokumenter. Snakket med mange mennesker. Du har virkelig sjekket alle kilder. Og redaktøren din har akseptert at du bruker veldig lang tid på saken, selv om det koster mediehuset penger.

Så blir saken endelig publisert. Det viser seg at den blir gjengitt i andre medier, men navnet ditt er ikke nevnt. Saken din blir ikke engang vist til som kilde. Du synes at dette er et soleklart stofftyveri. Men hvor går egentlig grensen?

Viralt røvertokt?

Et nettsted som er beskyldt for omfattende stofftyveri, er Buzzit.no. Du har kanskje delt en gøyal lenke fra Buzzit.no selv, for ifølge Aftenposten har Buzzit.no gjort det stort på å lage underholdende saker – gjerne såkalte «listesaker» – som deles av folk flest via sosiale medier. Nettstedet eies av avisa Nordlys, som igjen er en del av konsernet Amedia. Aftenposten trekker fram saken «10 ting læreren vil si til dere foreldre, men ikke tør» som et eksempel på stofftyveri.

Problematisk og krenkende

Artikkelen var hentet fra den engelske avisen The Guardian. Den ble oversatt til norsk, før journalisten la til en ny ingress pluss sitt eget navn. Men går dette an? Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, mener at dette er svært problematisk. Det gjør også jurist og ekspert på medierett, Jon Wessel-Aas. Til Aftenposten sier han at på Buzzit.no finner vi klare og grove krenkelser av opphavsretten.

I grenseland

Men de fleste saker er slett ikke så enkle å avgjøre. For eksempel er det ikke like soleklart at vandringen til historien om Fridtjov Urdal fra Bergens Tidende (BT) til NRK Sogn og Fjordane er å regne som stofftyveri. Ifølge lokalavisa Firda har nemlig NRK-journalisten henvist til BT som kilde da det ble laget en nyhetsreportasje ut av noe som var en featuresak i BT.

Likevel reagerer BT-redaktør Gard Steiro. Han mener at NRK her gjør det vanskelig for BT å tjene penger på journalistikken. BT har nemlig betalingsmur, slik at kun betalende abonnenter skulle kunne få lese historien om Fritjov Urdal. En betalingsmur er en teknikk noen nettsteder benytter for å blokkere for lesere som ikke betaler for tilgangen til stoffet som ligger på sidene deres. Da blir det bittert at NRK kan fortelle samme historie et par dager etter at BT har publisert saken. Særlig når BT-journalisten Kjersti Mjør har arbeidet med den i over seks måneder.

Når får en sak sitt eget liv?

Samtidig er det å sitere andre medier helt vanlig praksis i journalistyrket. Når en sak er offentliggjort, må det vel være lov for andre medier å følge opp saken? Til avisa Firda trekker Kai Aage Pedersen, som er distriktsredaktør i NRK Sogn og Fjordane, fram at Urdal var gjest i ettermiddagssendingen til NRKs distriktskontor. Alle sitater i NRKs artikkel er hentet fra NRKs radiopptak, og slett ikke fra BTs artikkel.

Men likevel er Pedersen enig i at NRK må være mer forsiktig enn dette: – Rett nivå hadde vært en kort nettsak med sitat BT og kanskje en lenke til saken vi hadde på radio, sier Pedersen til Firda.

Forskjell på norsk lov og god presseskikk

Det er altså viktig å oppgi hvor man har det fra, i journalistikken såvel som i de aller fleste sammenhenger. Men de to eksemplene over forteller oss også at mens noen tilfeller framstår som soleklare, kan man være mer uenig om andre. I tillegg ser vi at selv om noe ikke er et direkte brudd på opphavsretten, kan det likevel være brudd på god presseskikk. Det er forskjell på norsk lov og god presseskikk. Lovene tar juristene seg av, presseskikken hører inn under pressens selvjustis.