1. Home
  2. Medieuttrykk og mediesamfunnetChevronRight
  3. Kommunikasjon og medieuttrykkChevronRight
  4. MediesjangereChevronRight
  5. Helter og skurker i kriminalserierChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Helter og skurker i kriminalserier

TV-serier om etterforskning og oppklaring av forbrytelser er populær underholdning. Plottet i en kriminalserie på fjernsyn er inspirert av den klassiske detektivromanen. Mange TV-serier er basert på kjente kriminalromaner.

Bilde fra Tv-serien Broen med Sofia Helin og Kim Bodnia i hovedrollene. Foto.
Antihelten Saga Norén i den danske TV-serien Broen har en personlighet preget av Aspergers syndrom.

Den klassiske detektivfortellingen

Den tradisjonelle detektivromanen har en rekke faste og nærmest ufravikelige konvensjoner: Løsningen av mysteriet tar form av et puslespill der alle brikker til slutt faller på plass, og leseren skal gis de samme muligheter som detektiven til å løse gåten. Intrigen er langt viktigere enn person- og miljøskildring.

Disse konvensjonene har sitt utgangspunkt i Edgar Allan Poe, som skapte både detektiven og den moderne kriminalfortelling. Poe skrev bare tre kriminalnoveller, men allerede i den første av dem – "The Murders in the Rue Morgue" (1841) – klargjorde han minst seks elementer som ble til faste trekk ved detektivromanen:

  1. den tilsynelatende perfekte forbrytelse
  2. den ikke-skyldige som alle mistanker og indisier peker mot
  3. politiets mangelfulle arbeid
  4. den eksentriske detektiven med et intellekt som kan løse hvilke som helst problemer
  5. en noe senttenkende medarbeider, gjerne fortelleren av historien
  6. påstanden om at tilsynelatende viktige bevis alltid er irrelevante

Kilde: Skei, Hans H. (2017, 5. mai). Kriminallitteratur. I Store norske leksikon.

Hentet 2. januar 2018 fra https://snl.no/kriminallitteratur

Kriminalsjangre

Selv om kriminalserier har mange fellestrekk, går det an å dele dem i sjangre.

  • Whodunnit
    Mordet er begått, men av hvem? Detektiven avslører.
  • Howcatchem
    Vi vet hvem skurkene er, men hvordan skal heltene få has på dem?
  • Hardkokt krim
    Inneholder sterke skildringer av sex og vold, og organisert kriminalitet er ofte en sentral del av historien.
  • Politiprosedyren
    Detektiven jobber i politiet, og politiets etterforskningsmetoder blir ofte overbevisende beskrevet.
  • Rettsthriller
    Rettssystemet er rammen, hovedpersonene er ofte advokater og klienter som skal bevise uskyld eller avdekke korrupsjon på høyt nivå.
  • Spionkrim
    Hovedpersonene er spioner, som i mange tilfeller jobber for et etterretningsbyrå.
  • Skurkehistorier
    Handler som regel om ran eller svindel, men vi ser handlingen fra skurkenes side – og vi heier ofte på kjeltringene. Kalles «caper stories» på engelsk.
  • Psykologiske thrillere
    Inneholder ofte horror, mystikk og grusomme handlinger, og gale gjerningsmenn har en viktig rolle.
  • Krimparodier
    Satiriske og ironiske imitasjoner av ulike krimsjangere.

Skurker og helter

Heltene i kriminalfortellingene får mye og velfortjent oppmerksomhet. Krimsjangeren hadde imidlertid ikke hatt så mye å fare med uten de kriminelle.

Skurkene sørger i kanskje enda større grad enn heltene for at handlingen drives framover og spenningen holdes oppe. De er forsmådde, sjalu, gale, maktsyke, hevnlystne og pengegriske mordere med hemmeligheter å skjule. Heldigvis blir de fleste tatt til slutt, men ikke før de har underholdt oss gjennom en lang og nervepirrende historie.

Ikke bare svart og hvitt

– Før var de gjerne uforbederlige prototyper på skurker – én gang skurk, alltid skurk – à la Dickie Dick Dickens. Heltene var derimot ofte plettfrie personer, som miss Marple og Hercule Poirot. Men persontegningen er ikke lenger så svart-hvitt som den var i krimsjangerens tidlige fase, sier Else Barratt-Due, instruktør, dramaturg og produsent i NRK Radioteatret. Hun er også juryleder for Rivertonprisen, den høythengende norske utmerkelsen som årlig tildeles en forfatter av et krimeventyr.

– Mange av dagens helter er egentlig antihelter. Ett eksempel er Jo Nesbøs Harry Hole, som opererer på begge sider av loven. Kjeltringer og mordere i nåtidens krimbøker er som regel vanlige mennesker som av ulike årsaker har gått over en hårfin grense. Slik gjenspeiler ny krim i større grad enn klassisk krim samfunnet vi lever i, noe som gjør det lettere å identifisere seg med skurken, mener Barratt-Due.

Fire klassiske skurketyper

  • den kriminelle mesterhjernen
  • den ukjente morderen
  • den forskrudde
  • den sofistikerte sjarmøren

Gjennomgangstemaer i krimsjangeren

Penger og hemmeligheter er naturlige gjennomgangstemaer i krimsjangeren. De fleste skurker har tross alt noe viktig å skjule, fastslår Else Barratt-Due. – I krimlitteraturen finnes det haugevis av eksempler på at skurken har tatt livet av én eller flere personer som også kjente til hemmeligheten. De må rett og slett ryddes av veien.

Skurkens motiver dreier seg i dag fortsatt ofte om profitt, men fortellingene har helst et samfunnskritisk søkelys. Noen eksempler er Tom Kristensens «Profitøren», om norske krigsprofitører; Sidsel Dalens «21 dager», om korrupsjon i norsk oljebransje; Jens Lapidus bøker om hvitvasking i den svenske underverdenen; og Asle Skredderbergets to bøker med Økokrim-etterforskeren Milo Cavalli i hovedrollen.

Hevn og ønske om makt er også typiske motiver i krimsjangeren. Det samme gjelder sjalusi og andre psykologiske grunner til at noen dreper. Men seriemorderne har fått litt for stor plass i nordisk krimlitteratur, synes Barratt-Due. – Jeg har vanskelig for å identifisere meg med et samfunn der seriemordere opererer. Det mellommenneskelige har dessuten lett for å bli borte i slike seriemorderunivers. Og forklaringen blir ofte at de tar liv bare fordi de er psykopater.

Læringsressurser

Mediesjangere

SubjectEmne

Læringssti

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Kildemateriale