1. Home
  2. Medieuttrykk og mediesamfunnetChevronRight
  3. Idéskaping og mediedesignChevronRight
  4. Fortelleteknikker og virkemidlerChevronRight
  5. Klipping og klipperytmeChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Klipping og klipperytme

Rekkefølgen bildene vises i avgjør hvordan vi oppfatter en filmsekvens. Myke klipp skaper kontinuitet og en illusjon av at film og virkelighet er ett. Harde klipp kan signaliser en sinnsstemning, eller at fortelleren er nærværende i filmen.

Klipping

En film består av enkeltbilder og bildesekvenser som vises i en bestemt rekkefølge. Det er denne rekkefølgen som skaper sammenheng og mening i filmen. Hvert bilde blir påvirket av det bildet som er vist før, og det bildet som kommer etterpå. Når vi ser to bilder etter hverandre, leter hjernen vår etter en sammenheng. Dersom vi ser en arkitekt på det ene bildet og en hånd rundt en blyant i det neste, vil vi tro at det er arkitektens hånd som holder blyanten.

Skrekkfilmens mester Alfred Hitchcock om klipping i filmen Psyko.

Kontinuietetsklipping og montasje

Eksempel på montasje som veksler mellom nærbilde av en person og en tallerken suppe, et barn i en kiste og en kvinne. Det er kombinasjonen av bilder styrer tolkingen vår av mannens sinnsstemning (sult, sorg, begjær?).

I den klassiske fortellende filmen eller den amerikanske mainstreamfilmen var idealet sømløs og myk klipping. Det vil si at overgangen mellom klippene skulle være så usynlige som mulig. Filmen skulle fremstå som "ikke fortalt", slik at publikum skulle leve seg inn i handlingen.

I det daværende Sovjet på 1920-tallet utviklet imidlertid filmskaperen Sergej Eisenstein en annen måte å klippe på, også kalt russisk montasjefilm. Han ønsket å bevisstgjøre publikum. Derfor klippet han blant annet inn nærbilder som fremhevet det han ville kommunisere. Han brukte også ofte harde klipp eller kollisjoner mellom bildene for å vekke publikum.

I våre dager er vi primært påvirket av den klassiske filmens idealer for klipping, det vi kaller kontinuitetsprinsippet. Det vil si at publikum skal oppleve at sekvensen er tatt opp i ett bilde, og at klippene er så usynlige som mulig.

Jump-cut

Imidlertid har enkelte mer eksperimentelle filmer latt seg inspirere av blant andre den franske nybølgeregissøren Jean-Luc Godard som brukte mange eksempler på jump-cut (harde klipp) i filmenene sine. Da opplever vi et hopp eller rykk når bildet skifter. Jump-cut brukes for eksempel til å skildre en sinnsstemning eller signalisere fortellernærværet i filmen.

Bruk av jump-cut: Klippeteknikk i À bout de souffle

Parallellklipping

I mange filmer klippes det fram og tilbake mellom to parallelle handlinger. Stedene og karakterene er ulike, men tidspunktet er det samme. Parallellklipping brukes mye i action- og krimscener. Gjennom parallellklipping får vi som publikum tilgang til mer informasjon enn karakterene. I den ene scenen følger vi morderen, i den andre ser vi hva offeret holder på med. Slik forsterkes spenningen i filmen.

Klipperytme

Tempo og lengden på hvert klipp, det vi kaller klipperytmen, styrer også hvordan vi opplever en serie med bilder. Fortellingen blir annerledes når en situasjon beskrives ved hjelp av totalbilder som står lenge på skjermen, enn dersom filmskaperen velger en serie med kjappe nærbilder. Da stiger pulsen og spenningen. Filmrytmen er derfor et viktig virkemiddel i filmfortellingen.

Les gjerne mer om klipping:

Googlebooks: Videologi Les kapittelet om klipping (fra s. 154)

Dansk iBog: Levende billeder Les kapittelet om Klipping

Læringsressurser

Fortelleteknikker og virkemidler

SubjectEmne

Læringssti

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Kildemateriale