I Norge fungerer nyhetsredaksjoner som kritiske røster i forhold til hvordan politikere forvalter sin makt som folkevalgte. Ikke minst har mediene makt gjennom å sette dagsordenen. Mediene kan også misbruke makten de har, og regulerer seg selv gjennom PFU og Vær Varsom-plakaten.

Kontinuerlige vridninger på krig, kaos og katastrofer kan bidra til å tegne et skjevt bilde av virkeligheten. Journalistikken er avhengig av å være bevisst framstillingsmakten den har, for ikke å miste sin troverdighet.

Andre maktfaktorer er også vesentlige for hvilken makt mediene har. Eiermakt og medieøkonomi kan ha betydning for hvem som kommer til ordet i mediene, og hvem som får sine historier fortalt.

Selv om mediene i Norge i hovedsak er selvregulerende, fins det noen lover mediebransjen må forholde seg til, og som blir fulgt opp av Medietilsynet. Det gjelder blant annet eierskap i mediene og aldersmerking på film og dataspill.

Autoritær statlig styring eller fattig samfunn

Det finnes samfunn i dag og historisk der mediene ikke har en rolle som den fjerde statsmakt, slik vi kjenner den i Norge i dag. I samfunn med diktatorer eller eneherskere fungerer mediene som talerør for styresmaktene.

I fattige og lagdelte samfunn er ofte mediemakt forbeholdt elitegrupper. I mange samfunn trenger mennesker penger og utdannelse for å tilegne seg ferdigheter og kompetanse til å kreve og forstå kritisk mediedekning.