Hatefulle ytringer

I Norge er det straffbart å ytre seg hatefullt eller diskriminerende mot enkeltpersoner. Straffelovens § 185 forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer overfor andre mennesker på grunn av deres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse. Både verbale ytringer og symboler regnes i denne sammenheng som en ytring.

De som utsettes for hatefulle ytringer, opplever at andre tar fra dem verdigheten deres, og at de blir utstøtt fra et sosialt fellesskap med andre. Hatefulle ytringer øker motsetninger mellom ulike grupper i samfunnet og skremmer folk fra å delta i den offentlige debatten. I siste instans er det en trussel mot demokratiet vårt.

Når vi ytrer oss anonymt, eller når vi ikke ser den vi snakker med, er det lett å trå over grenser for mellommenneskelig kommunikasjon som vi ellers ville ha respektert. Dette rammer enkeltmennesker hardt, men det ødelegger også det fellesskapet samfunnet vårt er tuftet på.

Brukerstyrt, men ikke lovløst

Begrepet sosiale medier omfatter mediekanaler eller plattformer som ved bruk av Internett eller annen webbasert teknologi gjør det mulig med interaksjon mellom to eller flere brukere. Et viktig kjennetegn på sosiale medier er at innholdet er styrt av brukerne og ikke av en ansvarlig redaksjon. Det fører til at noen brukere oppfatter sosiale medier som et lovløst område hvor man kan publisere det som måtte falle en inn. Men slik er det ikke! Norsk lovverk gjelder også for sosiale medier.

Ett eksempel er injurieloven (straffelovens § 267) som sier:

Den, som krænker en andens ære ved fornærmelige ord eller handlinger eller ved at fremsætte eller udbrede sigtelser for et forhold, der er egnet til at nedsætte den fornærmede i medborgeres agtelse, straffes med bøde eller fængsel indtil 4 måneder.

Det er heller ikke lov til å publisere noe som bryter med åndsverkloven. Disse lovbestemmelsene er det viktig å ha i bakhodet når tekst, lyd og bilder legges ut på nett.

Behov for nytt lovverk

Lover som gjelder offentlige ytringer, er skrevet i en tid da tilgang til mediekanaler bare var forbeholdt ansvarlige organisasjoner med et klart definert redaktøransvar. Dette lovverket fungerer dårlig når den teknologiske utviklingen har gjort det mulig for hvem som helst å publisere ytringer gjennom sosiale medier.