Ordet kultur bygger på de latinske substantivene cultura, som stod for dyrking av jorden, og cultus, som stod for dyrking av gudene. De to betydningene finner vi også igjen i den norske bruken av ordet kultur. På den ene siden betegner kultur en menneskelig aktivitet som innebærer en bearbeidelse av naturen og annet råmateriale vi finner rundt oss, på den andre siden betegner det åndsarbeid – altså arbeid med tanker og idéer.

Vi kan sette opp denne litt forenklede oversikten over hvordan ordet «kultur» brukes i norsk sammenheng i dag.[1]

• Kultur som åndsliv og produkter av slik aktivitet, både «finkultur» og «ukultur»: litteratur, billedkunst, musikk, teater, fjernsyn og andre skapende aktiviteter (humanvitenskap og kunst).

  
  

• Kultur som aktiviteter, det «utvidede» kulturbegrep, som innebærer at det er et kulturelt aspekt ved alle aktiviteter, redskaper og gjenstander: idrett, fritidsaktiviteter, undervisning, sosialarbeid, mat, verktøy, klesdrakt (velferdspolitikk og organisasjonsliv).

  
  

• Kultur som arv og minne: tradisjoner, kulturlandskap, kystkultur, kulturgjenstander [...] Det gamle er bærer av identitet: språk, religion, eventyr, sagn, vikingskip, stavkirker, karjoler (human- og samfunnsvitenskap, folkeminne, museum og kulturvern).

  
  

• Kultur som livsform, som en særlig måte å leve på eller være på: steinalderkultur, indianerkultur, japansk kultur, nordlandskultur, forretningskultur, sykehuskultur, MC-kultur (samfunnsvitenskap, sosialantropologi).

  
  

• Kultur som menings fellesskap: mønster av mening, koder, idéer, verdier, normer, identitet (studiet av kommunikasjon).

  
  
  

Det er ikke skarpe grenser mellom disse betydningene, og egentlig er vel alle av interesse i studiet av kommunikasjon. Felles for alle disse betydningene er at kultur er noe menneskeskapt. Kultur innebærer en bearbeidelse av natur – en dyrking. Kultur gir oss en fellesnevner, noe som kobler oss til noe kjent.