En dynamisk tilnærming til kommunikasjon mellom kulturer tar høyde for at kultur er samhandling. Kulturen skapes når vi kommuniserer med hverandre. Vi kan derfor ikke forutsi utfallet av interkulturell kommunikasjon ved å se på kulturen til den enkelte.

Når en ser på dynamisk kulturforståelse, vil en være kritisk til slike tabeller som vi så på da vi tok opp interkulturell kommunikasjon med en beskrivende kulturforståelse – særlig hvis man vil bruke dem som en «oppskrift» på hvordan mennesker fra bestemte kulturer taler og handler.

Med en dynamisk tilnærming vil en være mer opptatt av hvilke egenskaper, normer og verdier aktørene gjør gjeldende i et konkret kulturmøte. Mennesker handler ikke bare som medlemmer av grupper, men ut fra den aktuelle situasjonen og i samspill mellom menneskene som deltar i kommunikasjonen.

Vi kan da si at interkulturell kommunikasjon kan ses som en handling der aktørene gjør gjeldende sine kunnskaper, meninger og verdier i samspill med den andre. Interkulturell kommunikasjon er en prosess som innebærer utveksling og fortolkning av tegn og meldinger mellom mennesker på en slik måte at det skapes en ny kultur i samhandlingen. Kommunikasjon er forhandling om nye kulturelle forutsetninger for videre kommunikasjon.

Denne definisjonen skiller seg fra den beskrivende kulturforståelsen^[1] ved at den oppfatter kommunikasjonen mye mer dynamisk. I en samhandling mellom to parter vil konteksten – i form av omliggende ytringer, sagte og usagte, tonefall og uttrykksmåte, ulike rammefaktorer, samhandlingssituasjon og bakgrunnskunnskap – endre seg hele tiden.

Gjennom sine samtalereplikker skaper samtalepartnerne stadig nye kontekster for hverandre. Hver ytring er bestemt av forrige ytring, og er bestemmende for neste ytring. Det som er sagt, er der som bakgrunn i resten av samtalen – og kanskje også i senere samtaler – og bidrar til at nye meninger skapes i interaksjonen. Dermed endrer også konteksten seg for hver ny replikk. Når en ny setning skal formes, bygger den på det som tidligere er sagt, og det bidrar til tolkning av den. Samtalen bidrar til en endring av konteksten og dermed tolkningsrammene – det vi kunne kalle kulturen.^[2]

Alle ytringer inngår i en kjede av ytringer. De bygger på tidligere ytringer og legger grunnen til fremtidige ytringer. Det siste ordet er aldri sagt. Vi deltar i en uendelig dialog, som den russiske kulturforskeren Mikhail Bakhtin ville ha sagt det.^[3]

Det er ikke alltid at vi er oss bevisst vår kultur. Men de kulturelle elementene vi bærer med oss, slik som kunnskap, erfaringer, holdninger og verdier, brukes i en type «forhandling» med den andre, slik at det skapes nye kulturelle forutsetninger i møtet. Resultatet er derfor ikke så lett å forutsi. Som mennesker er vi ikke programmerte datamaskiner, vi kan handle på impuls og ut fra den responsen vi får i det aktuelle møtet. I den interkulturelle kommunikasjonen konstruerer vi ny kultur som ikke var der før vi møttes.

Ut fra den ovenstående dynamiske definisjonen er det ikke menneskenes hudfarge eller statsborgerskap som bestemmer om det er en interkulturell kommunikasjonsprosess, men derimot hvordan aktørene oppfatter seg selv i forhold til hverandre og hvordan de konstruerer en ny virkelighet som følge av samhandlingen.^[4]

Definisjonens styrke er at den gir oss muligheter til å forstå kommunikasjon som mye mer dynamisk og nyskapende. I motsetning til det beskrivende kulturbegrepet gir denne bruken av det dynamiske kulturbegrepet, i forståelsen av kommunikasjon, en mye mer åpen utvikling av samhandlingen. Vi kan ikke forutsi utfallet på bakgrunn av den enkeltes kultur. Men vi kan prøve å forstå den og studere betydningen av kultur i samhandlingen.

På skolen må minoritetsungdom på mange måter forhandle seg frem til en særegen kulturell identitet i møte med klassekamerater med annen etnisk bakgrunn enn dem selv. Møteplasser, som for eksempel et diskotek, kan dermed bli en arena som ungdommene bruker for å konstruere sin egen kulturelle identitet i interkulturelle kommunikasjonsprosesser.