Den klassiske kommunikasjonsmodellen, slik vi har brukt den, viser hvor viktig det er å skille mellom melding og budskap. Vi skal se nærmere på noen påstander om kommunikasjon.
- Meldinger kan sendes, men ikke meninger.
- Mennesker gir meldingene mening (fortolkning).
- Kommunikasjon er å forhandle om meninger, ikke bare å sende dem.
- Meninger hopper ikke fra hode til hode.
Vi er daglig involvert i ulike kommunikasjonssituasjoner: Vi møter folk som vi prater med ansikt til ansikt, via mobiltelefoner eller over internett. Vi sender meldinger, som altså består av en rekke tegn. Vi mottar meldinger i form av lyder, ord, ansiktsuttrykk, håndbevegelser (gester), kroppsbevegelser, tekst- og bildemeldinger, snap-chat'er, Instagram-bilder, og liknende.
Alle disse meldingene er samlinger med tegn som må tolkes. De kan tolkes rett eller galt, vi kan tillegge et ansiktsuttrykk, en bevegelse eller en ’smiley’ en betydning som kanskje ikke var ment fra avsenderens side. Vi kan si at vi som avsendere har meninger i vårt hode, og vi forsøker å formidle disse meningene til andre. Men hvordan kan vi vite hva slags mening mottakeren får i sitt hode når vi forsøker å formidle tegn og meldinger?
Dialog om katter
La oss tenke oss en samtale der gutten i en dialog vil fortelle til venninnen sin at han har et kjæledyr, og at det er en katt. Klikk på bildet og se hvordan dialogen forløper.
La oss foreta en liten analyse av dette eksemplet, der vi for enkelhets skyld kaller avsenderen for ’han’ og mottakeren for ’hun’.
Avsenderen ser hele tiden for seg sin egen katt. Han vet hva han snakker om, og gir presiseringer slik at det skal bli lettere for mottakeren å se for seg katten hans.
Mottakeren, på sin side, stiller gode spørsmål, og trinn for trinn er det bildet hun danner i sitt hode mer i overensstemmelse med det avsenderen virkelig har ment. Til slutt stiller ikke mottakeren flere spørsmål, for nå tror hun at hun har forstått hvordan denne katten ser ut.
Avsenderen på sin side kommer heller ikke med flere forklaringer, for også han tror at mottakeren har forstått. Så går de fra hverandre med forskjellig bilde i hvert sitt hode, og tror at den andre har forstått.
Eksemplet illustrerer de fire punktene vi nevnte ovenfor. Avsenderen sender meldinger, men det er mottakeren som knytter mening til det som blir sendt. Dersom de skal få samme mening i hodene sine, må det skje forhandlinger om hva utsagnene skal bety. Det skjer hele tiden i dagliglivet. I samtale med hverandre blir vi enige om hva ord, uttrykk, språk og kroppsspråk skal bety. Vi tilskriver tegnene eller meldingene mening.
Kommunikasjon er å forhandle om meninger, ikke bare å sende dem. Vi kan si at ”Meninger hopper ikke fra hode til hode”.
Sammenhengen påvirker tolkningen
Nå vet vi at vi i mange tilfeller ikke ønsker å være presise. I eksemplet ovenfor er det kanskje tilstrekkelig å vite at den andre har en katt. Jeg er ikke interessert i dine katter. Men i enkelte tilfeller er det viktig å være presise. Dersom katten ovenfor er kommet bort, er det viktig å vite hva en skal se etter når en skal ut og lete.
Eller for å ta et annet eksempel: Dersom du skal leie en hybel, er det viktig at utleier og leietaker tolker kontrakten på den samme måten. Hvis de ikke gjør det, kan det lett oppstå konflikter fordi de tolker den samme kontrakten på ulik måte; de har ulik forståelse av den samme teksten.
I noen tilfeller vil vi være presise i kommunikasjonen, i andre tilfeller velger vi, bevisst eller ubevisst, å være upresise, slik at vi gir rom for ulike tolkninger.
Det som er settingen omkring kommunikasjonen kaller vi kontekst. Er konteksten en katt som er mistet, eller er konteksten en leiekontrakt for en hybel? Er det en samtale med legen, eller er det et møte på badestranden? Konteksten er viktig for hvordan vi tolker ord og handlinger. Hvis jeg sier ”Dette er et kateter” mens jeg er på skolen, betyr det vanligvis noe annet enn samme utsagn uttalt på et sykehus. Konteksten hjelper oss til å tolke ulike utsagn.