Visste du at å slurpe, slafse og rape er høflig i noen kulturer? Det betyr at du setter pris på maten. I Norge blir lignende oppførsel tolket som manglende oppdragelse. Vi har ulike referanserammer for hva som er høflig.
Noe som normalt og høflig oppførsel i én situasjon, behøver ikke være det i en annen sammenheng. Vi vet hva stort sett hva som forventes av oss i kulturen vi har vokst opp i. Det er når «kulturer møtes», når handlingene plutselig tolkes ut fra andre referanserammer, at misforståelsene oppstår. Når kulturene står langt fra hverandre, blir misforståelsene tydelige og iøynefallende.
Når en nordmann kommer inn på en buss, setter han seg oftest på et sete der det ikke sitter noen fra før. Da kan han slappe av uten å måtte innlate seg med andre. Mange utlendinger er blitt forskrekket over denne måten å opptre på. De opplever nordmenn som kalde og utilnærmelige. I deres eget land er det vanlig å sette seg på et sete der det sitter noen fra før, så har de noen å snakke med.
Men det samme kan også skje når kommunikasjonspartnerne kulturelt sett står hverandre nær. For mennesker er alltid forskjellige, og tegn, ord og handlinger vil alltid tolkes ut fra den enkeltes ståsted. Hendelsene blir tilskrevet meninger av mennesker, og slike meninger hopper ikke fra hode til hode …
Vi kan bli blinde på egne referanserammer
En rekke av våre verdier og normer er blitt lagret gjennom en lang sosialiseringsprosess. Dermed er de blitt ubevisste. Antropologen Edward T. Hall, som regnes for å være en av fagfeltets pionerer, har vært opptatt av the silent language – språket uten ord.
Vårt kroppsspråk, ubevisste reflekser, bruk av tid og rom og bruk av konteksten (omgivelsene) er et resultat av livslang læring i et sosialt miljø. Vi reagerer på tegn og signaler utenfra med en slags refleksbevegelse, uten å tenke over det.
Det har vært sagt at fisken ikke legger merke til vannet før den hopper over vannskorpen og faller ned med et plask. På samme måten «svømmer» vi rundt i vår kultur uten å tenke på at den er der. Men kommer vi til Danmark, Frankrike eller India, blir vi mer og mer oppmerksom på hvor norske vi er.
Så lenge vi opptrer innenfor vår egen kulturelle referanseramme, kan vi «gå på autopilot». Vi kan skru av styringen og bevege oss etter innarbeidede rutiner. Men straks vi møter et ukjent miljø, en ny arbeidsplass eller et nytt land, må vi derimot over på manuell styring. Det er mye mer krevende, men også utfordrende og lærerikt.