Å velge bort et barn

(Utdraget er omsatt av Leif Harbo med utgangspunkt i tekst publisert av Heimkringla.no)

3. HELGAS FØDSEL
Om sommeren skulle Torstein fare til tings; men før han drog hjemmefra, sa han til Jofrid: «Det er jo så, at du er med barn; føder du et jentebarn, da skal du sette det ut; men er det en gutt, skal du fø det opp». Det var skikk dengang, da hele landet var hedensk, at fattige menn, som hadde mange å syte for, satte barnene ut; men det gjaldt likevel alltid for ille gjort. Da Torstein hadde sagt dette, svarte Jofrid: «Dette er ikke ord som høver en mann som deg. Du kan da ikke la folk se at du gjør slikt, — en rikmann som du er». «Du kjenner meg så godt», sa Torstein, «at du vet det blir ille for deg, gjør du ikke som jeg sier». Siden red han til tings, og mens han var borte, fødte Jofrid et uvanlig vakkert jentebarn. Konene ville bære det til henne, men hun sa det var ikke verdt, og sendte bud etter sauegjeteren på gården, som het Torvard. Til ham sa hun: «Du får ta min hest og sale den og føre dette barnet vest til Hjardarholt til Torgerd Egilsdatter; be henne fostre det opp hemmelig, så ikke Torstein får vite det. For jeg ser på dette barnet med slik elsk, at jeg visst ikke klarer å sette det ut. Her er tre merker sølv, som du skal ha for umaken; men Torgerd skal hjelpe deg ombord på et skip og ut av landet, og kost på reisen skal hun gi deg». Torvard gjorde som hun sa; han red til Hjardarholt med barnet og gav det i Torgerds hender. Hun lot en av leilendingene sine fostre det opp; han bodde på Løisingestad i Kvamsfjord. For Torvard tinget hun rom på et skip som skulle seile fra Skjeljavik nord i Steingrimsfjord, og utstyrte ham med niste for reisen. Han fór utenlands med det skipet, og dermed er han ute av sagaen.

4. TORSTEIN FINNER HELGA PÅ HJARDARHOLT
Da Torstein kom hjem fra tinget, sa Jofrid at barnet var satt ut, som han hadde sagt, og at sauegjeteren var rømt og hadde stjålet hesten hennes. Torstein sa hun hadde gjort rett, og tok seg en annen sauegjeter. Nå gikk det seks år, uten at dette kom opp. Men da hendte det engang at Torstein red til gjestebuds vest i Hjardarholt, til mågen sin, Olav På. Olav Hauskuldssønn var den stormann som det stod mest respekt av på den tid der vest. Torstein ble tatt godt i mot, som ventelig var. En dag under gildet satt Torgerd i høysetet og talte med broren, Torstein; men Olav talte med andre menn. På benken rett imot satt det tre småjenter. Da sa Torgerd: «Hva synes du, bror, om disse jentene som sitter rett imot oss»? Han svarte: «Svært godt; men den ene er likevel aller vakrest. Hun har Olavs venhet, men den lyse leten og ansiktsdragene etter oss Myramenn». «Det er sant som du sier, bror», svarte Torgerd, «at hun er lys i huden som vi og har våre ansiktsdrag; men Olavs venhet har hun ikke, for hun er ikke hans datter». «Hvordan kan det ha seg», sa Torstein, «hun er da din datter?» «Sant å si, frende», svarte Torgerd, «så er denne fagre jenta din datter og ikke min». Og så fortalte hun ham alt, som hadde skjedd, og ba ham tilgi henne og konen sin at de hadde satt seg ut over hans pålegg. Torstein sa: «Jeg kan ikke anklage dere for dette. Det går slik skjebnen vil. Og dere gjorde vel i å bøte på min uforstand. Jeg liker denne jenta så godt, at jeg synes det er en lykke at jeg har så fagert et barn; men hva heter hun?» «Helga heter hun», sa Torgerd. «Helga den fagre», sa Torstein; «nå får du ordne til at hun kan fare hjem med meg», og det gjorde hun. Torstein ble fulgt ut med gode gaver og red hjem, og Helga med ham. Hun ble oppfostret der på Borg med stor omsorg og kjærlighet fra faren, moren og alle frendene.