Alle virveldyr har nyrer som sørger for utskillelse av avfallsstoffer, og som opprettholder væskebalansen og konsentrasjonen av løste stoffer. Nyrene består av et stort antall ekskresjonsrør, nefroner, hvor urinen blir produsert. Hos mennesker er det cirka 1 million nefroner i hver nyre.
Urinproduksjon
Urinproduksjonen starter ved at det dannes et filtrat av blodet. En liten arterie leder blod til hvert nefron, der arteriolen splittes opp til et nøste av blodkapillærer. Blodtrykket presser væske over til Bowmans kapsel, som utgjør starten av hvert nefron.
Filtratet ledes deretter gjennom nefronkanalene, der væskens sammensetning blir sterkt endret gjennom aktiv sekresjon og reabsorpsjon.
Konsentrasjonen av løste stoffer i urinen
Alle virveldyr er i stand til å lage en urin hvor konsentrasjonen av løste stoffer er like stor eller lavere enn konsentrasjonen i blodet. På den måten kan de kvitte seg med et overskudd av vann.
Kun fugler og pattedyr er i stand til å produsere en urin som har en høyere konsentrasjon av løste stoffer enn hva blodet har. Dette er mulig fordi nefronene har et motstrømprinsipp som ved behov kan benyttes til å øke konsentrasjonen av løste stoffer i urinen. På denne måten kan de kvitte seg med et overskudd av ioner.
De gruppene av virveldyr som ikke er i stand til å oppkonsentrere urinen, må ha andre mekanismer for å kvitte seg med overskuddet av ioner. Hos fisk som lever i saltvann, skjer dette via gjellene, mens krypdyr og marine sjøfugler har spesialiserte saltkjertler.
Konsentrasjonen er tilpasset miljøet
Hos pattedyr er evnen til å oppkonsentrere urinen sterkt knyttet til det miljøet de lever i. Mennesker kan produsere en urin hvor konsentrasjonen av løste stoffer er omtrent fire ganger høyere enn i blodplasmaet, mens ørkenlevende dyr kan produsere en urin som er opptil 30 ganger mer konsentrert enn blodplasmaet. De kan dermed minimalisere vanntapet.
Dyr som lever i ferskvann, slik som bever, trenger ikke å spare på vannet, og har liten evne til å oppkonsentrere urin.
