Hva koster det å nå bærekraftsmålene?

De nye målene blir kalt bærekraftsmål, i alt 17 hovedmål og 169 delmål. Mange av hovedutfordringene videreføres her. Et av de viktigste målene er å sikre en miljømessig bærekraftig utvikling, noe som blant annet innebærer å halvere antallet mennesker som ikke har tilgang til reint vann. Prislappen på dette målet er 10 milliarder USD. Det kan synes som et høyt beløp, men i realiteten tilsvarer det seks dagers militærutgifter på verdensbasis, eller mindre enn en tredjedel av det som brukes på mineralvann på flaske i den rike delen av verden i løpet av et år.

Hvorfor er rent vann viktig i sammenheng med fattigdom? Bare hvert fjerde menneske i utviklingsland har tilgang til en eller annen form for sanitærsystem (toalett, avløp fra husholdningen osv.). Mennesker som bor i områder uten reint vann og sanitæranlegg, er utsatt for en ekstrem helsefare, på grunn av sykdommer som diaré, kolera og hepatitt. I tillegg til helsefaren handler tilgang til vann også om produksjon av livsnødvendige varer. Både jordbruk, skogbruk, fiske og industri er avhengig av stabile vannkilder. De som mister levebrødet, har heller ikke mulighet til å sende barna sine på skole eller på annen måte forbedre sin egen hverdag. Et av de viktigste tusenårsmålene var derfor å gi en større del av verdens befolkning tilgang til reint drikkevann.

De mest utfordrende og dyreste av tusenårsmålene er de som retter seg mot å øke et lands BNP. Vi har sett hvordan Kina har greid å trekke 753 millioner mennesker ut av absolutt fattigdom gjennom en kraftig industrialisering. Kostnadene har vært enorme!

På 50 år har Kina gått fra å være en av nasjonene med lavt forbruk og lave utslipp til å bli den nest største forbrukeren av verdens ressurser. Kina er nå (2016) det landet i verden som slipper ut mest klimagasser. Landet sliter i tillegg med høy luftforurensning, tørke og vannmangel, som har sitt utspring i den globale oppvarmingen. Kinas økonomiske utvikling har vært enorm, men uten en bærekraftig utvikling vil en økning av Kinas velstand skape en miljømessig katastrofe. 300 millioner kinesere er i 2016 uten reint drikkevann. 700 millioner kinesere drikker forurenset vann som ligger under standarden til Verdens helseorganisasjon (WHO). 90 prosent av grunnvannet er forurenset, og i 80 prosent av elvene i Kina er det forgiftet fisk som følge av industriforurensningen.

Hvordan kan vi da trekke de fattige ut av den bunnløse nøden uten at verden kastes inn i en like bunnløs miljø- og ressurskrise?

I 1987 la Brundtlandkommisjonen (ledet av den tidligere norske statsministeren Gro Harlem Brundtland) fram sin sluttrapport. Rapporten fikk navnet «Vår felles framtid», og den kan sies å ha forandret måten vår å tenke på når det gjelder miljøspørsmål og fattigdomsproblematikk. Bærekraftig utvikling ble med ett et begrep på alles lepper.

Begrepet bærekraftig utvikling binder sammen vår tenkning om miljø, økonomi og sosial utvikling og beskriver en samfunnsutvikling som møter dagens behov uten å ødelegge muligheten for at kommende generasjoner skal få oppfylt sine behov. Fattigdomsproblemer og miljøproblemer må ses i sammenheng. Rapporten fra Brundtlandkommisjonen argumenterer for at kortsiktige økonomiske hensyn må vike plass for langsiktige miljøhensyn.

Kina står i en nøkkelposisjon når det gjelder bærekraftig utvikling. Landets vareeksport til Vesten gjør Kina i stand til å trekke millioner av mennesker ut av absolutt fattigdom. Indirekte blir de rike landene i Vesten ansvarlig for en stor del av det kinesiske økologiske fotavtrykket. Det er altså den internasjonale varehandelen som kan bidra til å løfte de fattige over fattigdomsgrensen. 20 prosent av verdens befolkning forbruker 80 prosent av ressursene. Den desidert største delen av forbruk av ressurser skjer i Vesten. Dermed er det de rike landene som er nøkkelen til bærekraftige utvikling, og til løsning av fattigdomsproblematikken. Det er derfor utviklingslandene nå ber om «trade, not aid!».

Det er ikke den totale mengden av verdens ressurser som er hovedproblemet. Det er fordelingen av ressursene og fordelingen av forbruket. Det hele er altså et politisk spørsmål. Til sjuende og sist er det våre handlinger og politiske avgjørelser i den vestlige delen av verden som definerer hvem som skal være fattig, og hvem som skal være rik.

Det har kommet kritikk mot hvordan fattigdom blir målt, og mot de grensene for fattigdom som er satt av Verdensbanken. Verdensbanken opererer nemlig også med en annen grense, som ikke har fått like mye oppmerksomhet. Denne grensen er på 2,50 USD per dag, altså ca. 21 kroner. Hvis vi bruker denne grensen for å måle fattigdom, er ikke tallet på fattige blitt halvert, det har derimot økt fra omtrent 2,7 milliarder til godt over 3 milliarder. Det er altså ikke så enkelt som å si at det er en suksesshistorie at andelen ekstremt fattige er blitt halvert, når så mange milliarder fortsatt lever i fattigdom. En annen side av kritikken er at et gjennomsnitt for hele verden gir et for enkelt bilde, særlig fordi Kina, med sine 1,4 milliarder innbyggere, påvirker verdensgjennomsnittet sterkt. Kina har hatt en svært positiv utvikling, og mange kinesere har fått bedre levekår. Tar vi derimot Kina ut av statistikken, er ikke utviklingen like positiv på verdensbasis.