Zhaos litterære virksomhet ble preget både av den personlige bakgrunnen hans og det faktum at Máo Zédōng 毛泽东 fra basen i den nordlige delen av naboprovinsen Shǎnxī 陕西 i 1942 lanserte ganske strenge retningslinjer for hva som skulle regnes som god litteratur. Den skulle først og fremst være oppbyggelig og mobiliserende, men måtte også være formmessig god.

Zhào Shùlǐ regnes som den som best klarte å overkomme disse strenge kravene. Dette gjorde han særlig ved å ha en språkføring som gjenspeilte det frodige folkelige språket på den kinesiske landsbygda i Nord-Kina. Området var på den tiden preget av den nådeløse japanske okkupasjonen og av kommunistenes motstand, som tok form av geriljakrig.

Lǐ Yǒucái bǎn huà 李有才板话 – Li Youcais regler – kom ut i 1943 og regnes som det mest kjente verket hans.

Etter 1949 ble Zhào en del av den nye kultureliten og var både med i ledelsen i den kinesiske forfatterunionen og redaktør for flere sentrale tidsskrifter. I tillegg ble han pekt ut som representant til landets styringsorganer på 50- og 60-tallet. Men slike som han levde farlig. Han ble forfulgt under kulturrevolusjonen og døde i 1970.

Zhào Shùlǐ 赵树理 (1907–1970). Fra Lǐ Yǒucái bǎn huà 李有才板话 – Li Youcais regler – (1943). Fortelling.

正月二十五，打倒一只虎
到了二十六，老虎更吃苦
大家提意见，尾巴藏不住
咕咚按倒地，打个背绑兔
家祥干映眼，恒元屙一裤
大家哈哈笑，心里满舒服。

Kinesisk tradisjonell

正月二十五，打倒一隻虎
到了二十六，老虎更吃苦
大家提意見，尾巴藏不住
咕咚按倒地，打個背綁兔
家祥干映眼，恆元屙一褲
大家哈哈笑，心裡滿舒服。

Siden har flyttet, men du kan finne den her: