Hellige steiner og offersteiner

Fremdeles finnes det avtrykk fra tradisjonell samisk religion. Hellige steiner og offersteiner, sieiddit, står igjen i naturen. De stod ofte nær viktige steder for jakt og fiske. I dag er det bare noen få samer som bærer på minnet om hva slike steinformasjoner betydde for forfedrene deres.

Noaiden og bruk av runebomme

Det var oftest familiens mannlige overhode som hadde ansvar for å være i dialog med de overnaturlige kreftene. I større bosetninger ble det utpekt en åndelig leder, en sjaman eller noaide, som hadde lang erfaring med de åndelige kreftene.

En god noaide kunne vise til at han hadde helbredet syke og sørget for godt jaktbytte. Men det viktigste var at det var han som kunne bruke runebommen. Uten runebommen fikk man ikke kontakt med de tre andre universene.

Samene brukte ikke faste gudshus eller egne lokaler for å praktisere religionen sin. De religiøse ritene foregikk enten i gammen, i teltet eller ute i naturen. I gammen var det faren eller den eldste mannlige personen i familien som ledet ritualene.

Sjamanen – noaiden – var en person som tidlig i sitt liv hadde vist overnaturlige evner. En noaide kunne helbrede, se inn i framtiden og sette seg selv i ekstase, slik at han (det var oftest menn) kom i kontakt med gudene og de avdøde slektningene.

Det å være noaide var ikke nødvendigvis noe som var hyggelig. I mange tilfeller påtok noaiden seg lidelser og forsakelser for å få tak i viktige meldinger fra gudene. Man mente at noaiden var utpekt av åndene. En noaide var godt kjent med samenes eventyr og sagn og var en viktig formidler av samisk tradisjon. Noaiden hadde et belte som tegn på sin status. På beltet kunne det være festet gjenstander som han brukte i kontakten med det overnaturlige.

I moderne tid har personer som er opptatt av noaiderollen og andre sjamanistiske tradisjoner, opprettet en egen organisasjon, Sjamanistisk forbund. Foreningen ble opprettet i 2013 og har i 2018 vel 50 medlemmer. De legger vekt på at naturen er besjelet, og at menneskene og naturen må være i harmoni med hverandre.

Joik

En måte noaiden kommuniserte med det overnaturlige på, var gjennom sang og resitasjon av tradisjonelle tekster, kalt joik. Joiken kunne sette både noaiden og tilhørerne i transe, slik at de lettere kunne komme i kontakt med det overjordiske. Det var vanlig at en same allerede som ung fikk en egen joik laget til seg. Slik styrket joiken den enkelte sames identitet.

Joiken var viktig for både primær- og sekundærsosialiseringen. Den forklarte hvordan samfunnet var bygd opp, og hvem som var hvem i det samiske samfunnet. Joiken kunne videre ta opp spørsmål om jaktlykke, dyrehold, ytre fiender og konflikter med omkringliggende folkegrupper.

Joiken kunne også være bygd opp slik at budskapet ble «dobbelt». De innvidde, samene, skjønte begge budskapene, mens tilreisende, handelsmenn, misjonærer osv., bare forstod selve teksten. Slik ble joiken et redskap for å sette seg til motverge mot fornorskningen og kristne skikker.

Introduksjon