Maktfordelingsprinsippet handler om at makten i et demokrati bør fordeles på flere instanser. I et autoritært samfunn ligger makten hos én person eller en liten elite. Slik var det i Frankrike på 1700-tallet før den franske revolusjonen. Den franske statsrettsfilosofen Montesquieu (1689–1755) foreslo derfor en tredeling av statsmakten, der de ulike statsmaktene skulle operere uavhengig av hverandre og hindre hverandre i maktmisbruk.

Lovgivende, utøvende og dømmende makt

De tre statsmaktene han tenkte på, var:

den lovgivende makt – som i Norge er Stortinget
den utøvende makt – som i Norge er regjeringen
den dømmende makt – som i Norge er domstolene

Kongen, Stortinget og domstolene. Illustrasjon. — I Norge er makten delt mellom Kongen (regjeringen), Stortinget og domstolene.
Erik Dyrhaug

Denne tredelingen spilte en stor rolle da grunnloven vår ble utarbeidet i 1814. Men da parlamentarismen ble innført i Norge i 1884, ble den utøvende makt gjort direkte avhengig av den lovgivende, som er Stortinget. Regjeringen må ha stortingsflertallets tillit for å kunne styre.

Vi har altså ikke lenger tre uavhengige statsmakter. Men vi har fortsatt et system der makt stanser makt, eller balanserer makt. Den dømmende makt har for eksempel anledning til å stille den utøvende makt for riksrett, dersom loven ikke blir fulgt.

Den fjerde statsmakt

Pressen (mediene) er en maktfaktor i samfunnet som har vokst fram etter Montesquieus tid. Mediene er en viktig "motmakt" mot andre typer makt i samfunnet, fordi de har som selvpålagt oppgave å avsløre maktmisbruk. Derfor kalles mediene ofte for "den fjerde statsmakt".

Mediene har ingen formell makt i et demokrati. Medienes makt er ikke hjemlet i Grunnloven, og mediene er ikke underlagt et folkevalgt styre. Men mediene har likevel stor makt i offentligheten, fordi de er så viktige for at demokratiet vårt skal fungere. Mediene sørger for at borgerne får tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta bevisste valg, og åpner for debatt om viktige samfunnsspørsmål.

Medier og maktmisbruk

Samtidig har mediene mye makt selv, og også denne makten kan misbrukes. Mediene har derfor etiske retningslinjer som pålegger dem å rette et kritisk søkelys på seg selv. I Vær varsom-plakaten står det:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Dette kan fortone seg litt som å "sette bukken til å passe havresekken". Men siden vi har så mange uavhengige medier, fungerer det gjerne slik at de setter et kritisk søkelys på hverandre. Innlegg i blogger og sosiale medier kan også fungere som en korrigerende faktor.

Introduksjon